Hvor mange undersøkelser trenger vi for å slå fast at studiestøtten er for lav?

Kunnskapsdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny levekårsundersøkelse blant studenter. Det er bra, for vi trenger ny og oppdatert kunnskap om studentenes livssituasjon. Vi trenger imidlertid ingen ny levekårsundersøkelse for å fortelle oss at studentene er i en økonomisk presset situasjon. Den forrige levekårsundersøkelsen blant studenter slo fast det allerede i 2005, og det er blitt bekreftet i flere lokale helse- og trivselsundersøkelser. Selv om studiestøtten er blitt indeksregulert de siste årene, så har prisene ellers i samfunnet steget langt mer. Statistikk fra Lånekassen viser at studentene snarere har fått mindre å rutte med de siste årene.

En undersøkelse gjennomført av Synovate viser at flere studenter får penger hjemmefra. Det er alvorlig og truer prinsippet om lik rett til utdanning. Den offentlige studiestøtten er vårt viktigste verktøy for å sikre at alle har mulighet til å ta høyere utdanning, ikke bare de som kan få støtte hjemmefra.

Vi vet at studentene er i en økonomisk sårbar situasjon og vi vet at studiestøtten ikke har steget i takt med prisstigningen generelt og prisene på leiemarkedet spesielt. Derfor blir jeg provosert når statssekretær Kyrre Lekve uttaler til Studvest at KD ønsker å bruke levekårsundersøkelsen til å kartlegge hvorvidt pengene studentene mottar hjemmefra eller tjener i en deltidsjobb går til å dekke “luksusforbruk” eller nødvendigheter. Har ikke KD lest sin egen levekårsundersøkelse fra 2005? Har de ikke fulgt med på prisutviklingen i leiemarkedet?

Vi trenger en ny levekårsundersøkelse, men vi trenger ikke flere unnskyldninger for ikke å gjøre noe med den økonomiske støtten til studentene.

 

Statsbudsjettet 2010 – studentene er de store taperne

I går ble statsbudsjettet for 2010 lagt frem, og det ble raskt klart at studentene er de store taperne. Studentorganisasjonenes hovedkrav var økte basisbevilgninger, altså frie midler, til universitetene og høgskolene. Dette kravet delte vi med resten av Universitets- og høgskolesektoren, men regjeringen valgte å ikke gi en krone i økte basisbevilgninger. Da er det ikke rart at reaksjonene fra sektoren er sterke.

Regjeringen påstår de leverer et godt budsjett for høyere utdanning, fordi de bevilger flere studieplasser. Men å øke kapasiteten er på ingen måte det samme som å heve utdanningskvaliteten – snarere tvert i mot. Utdanningsinstitusjonene får 60% av midlene som følger studieplassene når studentene blir tatt opp, og 40% når studentene avlegger eksamen – såkalt resultatbasert finansiering. Dette systemet kan fungere fint når studentopptaket er relativt stabilt, men skaper problemer når det blir store svingninger i studentmassen – som for eksempel når det bevilges midler til flere tusen nye studieplasser. Når studieplassene ikke følges opp av økte basisbevilgninger, vil dermed utdanningsinstitusjonene slite med å klare å opprettholde utdanningskvaliteten. Det blir flere studenter per foreleser og mindre tid til den enkelte student. Dette betyr igjen dårligere oppfølging av studentene, samt trangere kår på lesesalene og i auditoriene.

Jeg skal gi regjeringen honnør for én ting: De har levert et veldig godt budsjett for den anvendte forskningen. Blant annet har de bevilget mye til klimaforskning som en oppfølging av Klimaforliket. Alle disse midlene er imidlertid øremerkede midler som også krever egenfinansiering fra utdanningsinstitusjonene, noe som fører til at institusjonene må kutte i annen aktivitet for å klare å følge opp de tiltakene som regjeringen nå har bevilget penger til. Vi har tidligere erfart at det letteste stedet å kutte, er i studentaktivitet og undervisning. Kombinasjonen av disse øremerkede forskningsmidlene og av at basisbevilgningene ikke økes betyr dermed at utdanningsinstitusjonene antakeligvis må kutte i seminarundervisning, i veiledning og oppfølging av studentene.

Heller ikke på studentorganisasjonenes krav nummer to, økt studiestøtte, leverer regjeringen. NSU og StL har krevd 11 måneders studiestøtte, altså en økning av den totale studiestøtten på 10%. Vi ble imidlertid ikke overrasket over at dette ikke kom i budsjettet. Det står ikke i Soria Moria 1-erklæringen, og dermed blir det heller ikke prioritert. En liten økning i studiestøtten ble det imidlertid: Studiestøtten ble indeksregulert med 1,6%, dvs. en økning fra 87 600 kroner til 89 000 kroner i året. Du kan altså glede deg til å få hele 140 kroner mer å rutte med i måneden. Når prisene ellers, spesielt på leiemarkedet, har økt mye mer, betyr det at studentene vil være like fattige (om ikke fattigere) til neste år som de er i år.

Ett lyspunkt er det imidlertid for studentene. Regjeringen følger opp sin satsning på studentboliger og bevilger midler til 1000 studentboliger også i 2010-budsjettet. Dette var studentorganisasjonenes tredje statsbudsjettkrav. Når vi vet at den største utgiften for studentene er bolig, så er i hvert fall det noe å glede seg over i et ellers begredelig budsjett for høyere utdanning…

 

Sats på kunnskap!

Ina Tandberg (StL) og jeg hadde dette innlegget på trykk i dagens Klassekampen:

Sats på kunnskap!

Valget er over, og kursen skal stakes ut for fire nye rødgrønne år. Studentorganisasjonene håper det blir fire år med satsning på høyere utdanning og forskning, slik at Norge rustes opp til å takle overgangen fra å være en oljenasjon til å bli en kunnskapsnasjon. Samfunnsutfordringene, som den nye regjeringen må håndtere, står i kø: Vi må håndtere klimaendringene og møte eldrebølgen som treffer oss for fullt om få år. Vi må videreutvikle velferdsstaten, for å kunne tilby gode helsetjenester og et godt skoletilbud til alle, også i fremtiden. Oppskriften for å klare alt dette er kunnskap, og hovedingrediensene er utdanning og forskning. Dagens studenter skal utføre morgendagens oppgaver, fylle nye posisjoner og finne nye løsninger. Vi ønsker oss derfor ambisiøse løfter for høyere utdanning og forskning i regjeringserklæringen, og at disse løftene følges opp i hvert budsjettår.

Vi står overfor en studenteksplosjon i universitets- og høgskolesektoren. I følge stortingsmeldingen ”Utdanningslinja” som ble lagt frem før sommeren, vil det være 80.000 flere studenter i Norge i 2013 enn det er i dag. En av den rødgrønne regjeringens største oppgaver de neste fire årene, vil være å legge til rette for denne massive studentveksten. Utdanningsinstitusjonene har verken økonomi eller kapasitet til å ta i mot så mange studenter med dagens rammer. Når vi på den ene siden ser at det kommer 80.000 håpefulle studenter, og på den andre siden ser at snittalderen til vitenskaplig ansatte skyter i været, mener studentorganisasjonene at det er tid for handling.

Det er positivt at flere ønsker å ta høyere utdanning, det norske samfunnet trenger høyt utdannet arbeidskraft for å løse stadig mer komplekse problemstillinger. Studentorganisasjonene etterlyser imidlertid en plan for den varslede studenttilstrømningen. Vi er bekymret for at løsningen blir å slippe inn for mange studenter, uten å tilføre nødvendige ressurser. Opptrappingen av studieplasser må skje planlagt, og det må følge med friske midler, slik at lærestedene blir i stand til å tilby studentene den kvalitetsutdanningen de har krav på. Hva er prislappen på en studenteksplosjon, og har regjeringen tenkt å prioritere en økonomisk opptrapping for fortsatt å tilby god og gratis høyere utdanning?

Manglende bevilgninger, kombinert med høye lønnsutgifter og stadig økende behov for kostbart utstyr, har ført til at utdanningskvaliteten allerede i dag er under sterkt press. Mindre økonomisk handlingsrom for utdanningsinstitusjonene får direkte konsekvenser for studentene. Det fører til kutt i seminarundervisning, kutt i emnetilbudet og dårligere oppfølging av den enkelte student. Resultatet er dårligere kvalitet på utdanningen, og i neste omgang dårligere kvalitet på de ferdigutdannede som skal ut og utføre viktige oppgaver i samfunnet. Dette er status quo for utdannings-Norge, og det hviler et stort ansvar på den rødgrønne regjeringen som har fått ny tillit. Utdanningskvalitet koster både penger, forpliktende innsats og vedvarende vilje til å prioritere utdanningssektoren.

Studentorganisasjonene anerkjenner paradokset i at regjeringen de siste to årene har bevilget mer penger til sektoren, samtidig som utdanningsinstitusjonene rapporterer om mindre handlingsrom. Derfor støtter vi at det nå skal gjøres et arbeid for å undersøkt dette, noe som forhåpentligvis kan gi oss en felles virkelighetsforståelse. Vi mener likevel at det ikke kan være noen tvil om at det er behov for økte bevilgninger, og at det nå trengs handling. Å vite at det gjøres et arbeid for å finne ut hvor de økte ressursene i høyere utdanning har blitt av, hjelper lite for masterstudenten som i dag må vente 4 uker på veiledning til masteroppgaven sin. Det hjelper lite for sykepleierstudenten som jobber med utdaterte maskiner fra 1970. Det hjelper lite for ex.philstudentene som sitter i trappen på forelesningssalen for å prøve å få med seg siste nytt om hulelignelsen til Platon.

En solid og forutsigbar basisbevilgning sikrer den enkelte utdanningsinstitusjon rom til å tilby utdanning av høy kvalitet. Utdanningsinstitusjonene må få mulighet til å prioritere utdanningskvalitet, og de må få mulighet til å prioritere forskning slik at studentene til enhver tid får oppdatert kunnskap. NSU og StL mener derfor at en kraftig økning i basisfinansieringen er en nødvendig investering i fremtiden. I følge OECD lønner det seg å investere i høyere utdanning og forskning for flere samfunnsområder. Utdanning koster, men uvitenhet koster mer. Vi inviterer nå regjeringen med på en kunnskapsdugnad. Studenter og ansatte i universitets- og høgskolesektoren vil bidra med innsats, men viljen, pengene og prioriteringsevnen må regjeringen stille opp med.

 

Kalkulator eller kvalitet?

Ina Tandberg (leder i StL) og jeg har dette leserinnlegget på trykk i dagens utgave av Dagsavisen:

Kalkulator eller kvalitet?

De siste ukene har det pågått en debatt mellom Knut Heidar (dekan ved UiO) og Kyrre Lekve (politisk rådgiver for Tora Aasland) i Dagsavisen om hvordan finansieringssystemet enten tilrettelegger for eller hindrer utdanningsinstitusjonene å ta opp et ansvarlig antall studenter og gi studentene en kvalitetsutdanning. Diskusjonen har blitt en kalkulatordebatt fremfor en kvalitetsdebatt. Det synes studentorganisasjonene at både Heidar og Lekve burde hevet seg over.

Staten har ansvaret for høy kvalitet i utdanningen, og utdanningsinstitusjonene har det operative ansvaret for å gjennomføre dette gjennom rammene de får. Det er et felles ansvar å sørge for at utdanningen studentene får er av høy kvalitet. Dette ansvaret tar verken Knut Heidar eller Kyrre Lekve. Det mest interessante i denne debatten er at den viser hvordan diskusjonene om finansieringen av høyere utdanning foregår i dag.

For studentene er det åpenbart at det i dag ikke er nok penger å gi forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Finansieringssystemet har klare svakheter fordi det oppfordrer institusjonene til å ta inn flere studenter enn de på på det aktuelle tidspunktet har råd til, og fordi de er pålagt for mange oppgaver som skal løses innenfor rammene som finnes. Hovedproblemet er imidlertid ikke finansieringssystemet i seg selv, og debatten om hvilke tall og incentiver som ligger til grunn er et sidespor fra det som burde vært hoveddebatten – nemlig om de økonomiske rammene er gode nok.

De siste årene har det utviklet seg en norm om at flere og flere av de oppgavene og satsningene som legges til utdanningsinstitusjonene øremerkes, men ikke fullfinansieres. Politikerne ønsker mer styring over kursen høyere utdanning tar, men er ikke villig til å betale hele regningen for det. Det gjør at handlingsrommet til å prioritere lokalt ved utdanningsinstitusjonene stadig blir mindre. I tillegg har det vært en nødvendig satsning på kompetanseheving blant de ansatte, som igjen har ført til høyere lønninger.

Dette gjør at primæroppgaven høyere utdanning nedprioriteres, bevisst eller ubevisst, fordi handlingsrommet til å satse på utdanningskvalitet stadig minker. Dette går utover studentene, og til slutt samfunnet som ikke får arbeidstakere med den kompetansen og de ferdighetene som trengs.

Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever en kunnskapsmilliard til økt finansiering av høyere utdanning. Diskusjonen bør i større grad rettes mot hva man kan få til med økte bevilgninger, i stedet for å krangle om hvem som eier sannheten om tallene og hvilke incentiver som virker hvordan for hvem. Kalkulatordebatten til Knut Heidar og Kyrre Lekve er et sidespor fra hva som er viktig, og man burde kunne forvente et høyere refleksjonsnivå om hva som er verdt å bruke tid på.

 

Har du stemt?

Hvis ikke må du benytte sjansen nå… De som stemmer bestemmer, og hvis du holder deg hjemme i dag, gir du fra deg makten til andre som kanskje ikke er enige med deg. Det er bare noen få timer igjen før valglokalene stenger, og din stemme teller!

Jeg er utrolig spent på å se hvem studentorganisasjonene skal samarbeide med de neste fire årene, både på Stortinget og i regjering. Uansett hvem som vinner valget, så håper jeg vi får en regjering som vil prioritere høyere utdanning og forskning. Jeg ønsker meg en regjering som vil lytte til sektoren og ta oss med på råd om hvordan vi skal klare å forbedre kvaliteten, samtidig som vi klarer å ta i mot studenteksplosjonen som er ventet i neste stortingsperiode. Jeg ønsker meg en engasjert og kunnskapsrik kirke-, utdannings- og forskningskomité på Stortinget. Det vil nok ta noen uker før alt dette kommer på plass og vi finner ut hvem vi skal forholde oss de nærmeste årene. Men valgresultatet vil gi oss en pekepinn, om ikke annet. Derfor skal jeg tilbringe kvelden på valgvake sammen med andre engasjerte studentpolitkere!

 

Jeg har forhåndsstemt

I dag har jeg gjort min borgerplikt og forhåndsstemt på Rådhuset i Oslo. Selv om jeg bor i kommunen der jeg er folkeregistrert, og kan stemme på valgdagen, så er det greit å ha gjort det på forhånd.

Studenter er ofte avhengig av å kunne forhåndsstemme, fordi de studerer langt unna hjemstedet sitt og ikke har mulighet til å stemme i hjemkommunen på valgdagen. Heldigvis har mange kommuner lagt til rette for studentene ved å ha forhåndsstemming på campus eller i nærheten av campus. NSU og StL har laget en oversikt over hvor du kan forhåndsstemme på kampanjesiden vår.

Så enkelt er det!

I kveld sparkes også debatturneen vår i gang i Tromsø, på studenthuset Driv kl. 17.00. Hvis du befinner deg i Tromsø, så håper jeg du tar turen dit!

Edit: Her kan du se meg og StL-styret forhåndsstemme!

 

De som stemmer bestemmer!

NSU og StL har lansert en kampanje for å få opp valgdeltakelsen blant unge og studenter. Valgdeltakelsen er lavere blant de unge enn blant de eldre velgerne, og det er utrolig synd. Hvis politikerne skal bry seg om de sakene som opptar oss, så må vi vise at vi er en gruppe som stemmer og som det ikke lønner seg å overse. Selvfølgelig er ikke alle unge opptatt av akkurat de samme sakene, på samme måte som at ikke alle eldre er opptatt av det samme. Men det er ikke tilfeldig at skole og eldreomsorg er temaer som går igjen i valgkampen – eldre og småbarnsforeldre er flinke til å bruke stemmeretten, mye flinkere enn de som akkurat er blitt gamle nok til å stemme.

Hun stemmer - mener du det samme som henne?

I Stortingsvalget i 2005 var det bare 55% av førstegangsvelgerne som brukte stemmeretten sin. Blant de over 60 år var det hele 83% som stemte. Mange av de som var førstegangsvelgere i 2005 er studenter i dag. Jeg håper de vil bruke stemmeretten sin ved valget i år, og at alle andre unge som har stemmerett gjør det samme.

Det viktigste er ikke hva du stemmer, men at du stemmer!

 

Ett skritt nærmere en ny studentorganisasjon

I helgen hadde vi oppstartsseminar for arbeidsgruppene som ble satt ned av Landstinget i NSU og Landsmøtet i StL for å forberede opprettelsen av den nye studentorganisasjonen 1. juli 2010. Det har vært en veldig spennende og produktiv helg, og jeg er sikker på at vi har lagt et godt grunnlag for arbeidet vi skal utføre de neste månedene.

Styringsgruppa, der jeg sitter, har det overordnede ansvaret. Vi skal sørge for alt det administrative og se til at vi kommer i havn til 1. juli neste år. Prinsipprogramkomiteen har nok den aller mest spennende jobben: De skal meisle ut ny politikk og innstille på det politiske grunndokumentet for den nye organisasjonen. Valgkomiteen skal lete frem og innstille på gode kandidater til alle tillitsvervene som skal besettes i den nye organisasjonen. Sist, men ikke minst, så skal vedtektskomiteen sikre at den nye organisasjonen får gode og ryddige rammer å forholde seg til.

Vi er med andre ord mange som jobber med å bygge den nye organisasjonen, og jeg håper at mange vil engasjere seg i arbeidet. Vi skal prøve å oppdatere stlognsu.no ofte, og der er det mulig å komme med innspill. Eller så kan du jo legge igjen en kommentar på bloggen min. Hva synes du er det viktigste i den nye studentorganisasjonen? Hva mener du den nye organisasjonen bør jobbe for?

 

Studiestart og boligmangel

I dag strømmer tusenvis av nye studenter til universitetene og høgskolene rundt om i landet. Mange flytter hjemmefra for første gang, og det kan være tøft nok i seg selv. Spesielt tøft er det hvis du ikke har et sted å bo når du kommer og må bruke de første ukene etter studiestart på å lete etter hybel. Mange samskipnader tilbyr nødløsninger for studenter som trenger tak over hodet og en madrass å sove på mens de leter etter bolig, så ingen trenger å bo på gata. Men det er kjipt å måtte bruke studiestarten til å gå på boligjakt, fremfor å bli kjent med de du skal studere med, med studiestedet og med det faget du skal studere.

Rekordmange studenter ønsker å bo hos samskipnadene, per 31. juli sto over 14.000 studenter i studentboligkø. Lange boligkøer før studiestart er imidlertid ikke noe nytt fenomen, og studentorganisasjonene har jobbet i mange år for å sette fokus på viktigheten av å bygge flere studentboliger.

Studentene i Trondheim aksjonerer for flere studentboliger høsten 2008

I forkant av regjeringens statsbudsjettkonferanse i fjor, aksjonerte studenter over hele landet for flere studentboliger. Alt fokuset på studentboligmangelen ga uttelling, for regjeringen bevilget midler til bygging av 1000 nye studentboliger i statsbudsjettet for 2009, og de ga tilskudd til ytterligere 300 studentboliger i tiltakspakken mot finanskrisen. Det er en god start på en satsning som må følges opp i årene fremover.

Studentboliger er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre lik rett til utdanning, fordi det sikrer studentene et rimelig sted å bo. Hvis vi får opp dekningsgraden til minst 20% vil det også bidra til å dempe prisene på det private boligmarkedet, slik at det kommer alle studenter til gode. NSUs og StLs studentboligundersøkelse viser imidlertid at det er langt igjen før vi når det målet. Derfor er det så viktig at politikerne fortsetter å prioritere studentboliger, også etter Stortingsvalget.

 

Dystre boligutsikter for studentene

NSU og StL har nettopp gjennomført en studentboligundersøkelse blant landets studentsamskipnader. 19 av de 25 samskipnadene er med i undersøkelsen, som bekrefter at det fortsatt er langt igjen før vi når målet om en nasjonal dekningsgrad på 20 %.

Den årlige studentboligundersøkelsen viser at den nasjonale dekningsgraden er på knappe 14,66 %. Totalt mangler det godt over 10 000 studentboliger før vi når en dekningsgrad på 20%, men det er før vi tar høyde for at studenttallene sannsynligvis vil stige kraftig de nærmeste årene. Flere og flere ønsker å ta høyere utdanning, og det er ingenting som tyder på at denne trenden vil snu med det første. Regjeringen la rett før sommeren frem stortingsmelding nr. 44 (2008-2009), “Utdanningslinja”, hvor de spår at antall studenter i Norge vil øke med ca. 80 000 mellom 2009 og 2013. Det er en dramatisk økning på så kort tid. Det er allerede et stort etterslep på studentboliger, fordi boligbyggingen ikke har skjedd i takt med studentøkningen. Med studentøkningen vil etterslepet bare vokse, med mindre satsningen på bolig opprettholdes og styrkes.

Studenter bruker mesteparten av studiestøtten på bolig, og studentsamskipnadene tilbyr et godt og rimelig alternativ til det private leiemarkedet. Et tilstrekkelig tilbud på studentboliger vil også presse ned boligprisene på det private markedet, slik at alle studenter får mer å rutte med, ikke bare de som bor hos samskipnadene. Derfor er studentboliger et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre lik rett til utdanning. Regjeringen viste vilje til å satse på studentboliger da de bevilget midler til ca. 1000 nye studentboliger i statsbudsjettet for 2009, og ytterligere ca. 300 i tiltakspakken. Jeg håper at denne satsningen vil videreføres etter Stortingsvalget, uansett hvem som havner i regjering.