Studentrabatt uten aldersgrense!

På NSUs og StLs felles landsstyremøte i helgen vedtok vi en resolusjon om kollektivrabatt for studenter, nærmere bestemt om å fjerne aldersgrensen på studentrabatten. En fjerdedel av studentene i Norge er over 30 år og det er ikke sånn at man på mystisk vis blir rik over natten så fort man fyller 30. Eldre studenter har like stort behov for studentrabatt som de yngre, og en slik kunstig aldersgrense er diskriminerende.

Foto: Ruter AS

I Soria Moria 2 har regjeringen uttalt at de ønsker å legge til rette for å øke elev- og studentrabatten. Jeg håper de begynner med å fjerne aldersgrensen, slik at alle studenter kan nyte godt av tilbudet om studentrabatt på kollektivtransport.

Hele resolusjonen kan du lese her.

 

Studenter mangler forsikring

Det er et stort problem at mange studenter i dag mangler ordentlig forsikring, og et enda større problem at de aller fleste ikke er klar over hvor dårlig sikret de er dersom uhellet skulle være ute. Hvis du blir ufør som student, vil du kunne ende opp som tilnærmet minstepensjonist, om du ikke har tegnet uførforsikring. Mange tror også at de er bedre sikret mot skade på innbo etc. enn det de i realiteten er.

Universitas skriver i dag om studenter ved idrettshøgskolen som er redd for å bli skadet i forbindelse med studiene. Idrettshøgskolen har ikke mulighet til å tilby forsikring til studentene sine, fordi statlige instanser ikke kan har forsikring i private forsikringsselskaper (selvassurandør-prinsippet). Studentene ved idrettshøgskolen er nok mer utsatt for skade enn studenter som stort sett studerer i forelesningssaler og på biblioteket, men det er likevel et generelt problem at studenter dårlig forsikret.

Det finnes mange gode forsikringsordninger der ute som du kan tegne som student. Gjennom NSU kan du tegne skadeforsikring, uføreforsikring og livsforsikring. NSU har en avtale med Bafo forsikringsmegling som forhandler gode priser på forsikringene som tilbys. Om du tegner forsikring gjennom NSU eller om du tegner en annen forsikring, så sørg i alle fall for å forsikre deg når du er student. Bedre føre var…

 

Kontaktkonferansen

I går deltok jeg på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse, hvor nær sagt hele universitets- og høgskolesektoren var samlet. Det knyttet seg nok aller mest spenning til Jens Stoltenberg sitt åpningsinnlegg. Statsministeren er blitt kritisert for å ikke snakke nok om høyere utdanning og forskning, og forventningene var derfor høye når Stoltenberg endelig kom for å møte sektoren på hjemmebane.

Dessverre synes jeg Stoltenberg skuffet. Jeg hadde ikke ventet store løfter om mer midler til sektoren, men jeg hadde nok ventet noe litt mer konkret. Jeg forventet at statsministeren ville bruke litt mer tid på å snakke om den kraftige studentveksten vi kan vente oss de neste årene, og hva regjeringen vil gjøre for å sikre at dette ikke skal gå ut over utdanningskvaliteten. Det er tross alt den største utfordringen UH-sektoren står overfor de nærmeste årene. Jeg forventet at han skulle kunne svare på spørsmålet om hva hans ambisjoner er for norsk høyere utdanning, særlig sett i lys av hans eget utsagn i nyttårstalen om at kunnskap trumfer alt. Og jeg undres over hvorfor han brukte så lang tid på å snakke om viktigheten av forskning til en forsamling som kjenner dette feltet best av alle og som utmerket godt vet hvor viktig forskning er for samfunnet. Det var med andre ord ikke så mye nytt å hente i Jens Stoltenberg sitt innlegg, men vi fikk bekreftet nok en gang at det blir trange tider det neste året… Jeg håper likevel at regjeringen velger å satse på høyere utdanning og forskning i neste års statsbudsjett og virkelig viser at de har ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Det viktigste er at vi klarer å ivareta utdanningskvaliteten, samtidig som vi tar i mot mange nye studenter.

For øvrig synes jeg at pausene og middagen etter konferansen var mest givende, også faglig sett. Det synes jeg egentlig ofte på slike konferanser, og det er jo nettopp det en kontaktkonferanse bør handle om – å legge til rette for kontakt, dialog og samarbeid mellom KD og sektoren. Sånn sett var konferansen absolutt vellykket.

Nysgjerrig på hva Stoltenberg sa i innlegget sitt? Du kan se det i sin helhet her.

 

Samskipnadenes død?

I dag har jeg vært på LOs studentkonferanse, hvor et av temaene som ble diskutert var gjennomgangen av landets studentsamskipnader som er utført av BDO på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. BDO presenterte rapporten, med kommentarer fra Guro Grimstad fra NTL, Ina Tandberg fra Studentenes Landsforbund og meg selv etterpå. Vi var alle tre kritiske til rapporten, fordi vi mener den trekker konklusjoner på sviktende grunnlag.

LOs studentkonferanse

Dessverre ble ikke denne delen av konferansen overført på nett, slik første del ble, men her kan du lese mine kommentarer til rapporten:

Studentsamskipnaden er ikke historie, studentsamskipnadene står fast som den viktigste leverandøren av velferdstilbud til studentene og vil gjøre det i uoverskuelig fremtid. Rapporten peker på noen utfordringer i forhold til studentsamskipnadenes organisering og styring, og jeg skal kommentere noen av dem, men aller først vil jeg si at jeg er glad for at rapporten bekrefter det vi har ment hele tiden – nemlig at det stort sett går veldig bra med studentsamskipnadene. Vi har noen utfordringer, og det er vi klar over, og vi ser frem til å samarbeide med Kunnskapsdepartementet, Samskipnadsrådet og alle landets studentsamskipnader for å gjøre samskipnadene enda bedre.

Studentstyring
Et av temaene som drøftes i rapporten er studentstyringen av samskipnadene. Jeg vil slå fast med en gang: Samskipnadene skal fortsatt være, og må være, styrt av studentene selv. Det er viktig at den lokale autonomien er stor og at de lokale studentdemokratiene fortsatt kan stå fritt til å velge hvorvidt studentene skal ha styreflertall. Det er studentene selv som kjenner sine velferdsbehov. Studentsamskipnadene er av studenter for studenter, og det er avgjørende at studentene selv kan forvalte sin egen velferd.

I rapporten trekkes tilbakekallingsretten, retten det lokale studentdemokratiet har til å trekke tilbake sine styremedlemmer, frem som problematisk. Det argumenteres med at dette kan forhindre studentrepresentantene fra å ta et reelt ansvar i styreposisjon, at det gir en populistisk tilnærming til styrevervet og det stilles spørsmålstegn ved om den er forenlig med god og forutsigbar økonomistyring. Tilbakekallingsretten har vært der i flere år og er benyttet i svært få tilfeller. Studentdemokratiene har respekt for dette virkemiddelet, og det er ikke noe som brukes i utide. Men tilbakekallingsretten er et viktig demokratisk prinsipp for oss fordi den sikrer reell brukerstyring. Et viktig moment er at de sakene som behandles av samskipnadsstyrene ofte har politiske, så vel som økonomiske, aspekter ved seg. Når Studentparlamentet i Stavanger valgte å tilbakekalle sine studentrepresentanter fordi de hadde stemt for at de internasjonale studentene må betale depositum, mens de norske studentene slipper, så handler ikke det om økonomisk ufornuft, men et bevisst politisk valg mot diskriminering. Det er da også en svakhet ved rapporten at man i arbeidet med den ikke har vært i kontakt med studentenes valgorgan, slik at denne dimensjonen ved studentrepresentasjonen kunne kommet tydeligere frem.

Studentenes kompetanse
Rapporten peker videre på at studentrepresentantene ofte mangler real- og formalkompetanse til å inneha styreverv. Særlig trekkes manglende økonomikunnskaper og erfaring frem som et problem og hevdes å bidra til svak økonomistyring. Med all respekt: Det samme kunne vært sagt om de andre styremedlemmene. Det er med undring jeg leser følgende, og jeg siterer: ”En del styreledere uttrykker at de kunne tenke seg at samskipnadens revisor hadde hyppigere møter med styret, grunnet at revisor har lenger erfaring og bedre økonomikompetanse enn studentstyremedlemmene”. Sitat slutt. Jeg er helt enig i at det for mange sikkert ville være både nyttig og lærerikt å ha hyppigere møter med revisor. Jeg er imidlertid helt sikker på at mange av de øvrige styremedlemmene ville hatt et like godt utbytte av det som studentene. Jeg vil tro at de færreste styremedlemmene i samskipnadsstyrene rundt omkring i landet har erfaring og økonomikompetanse som kan måle seg med revisor, det være seg om de er studenter, ansattrepresentanter eller representanter for utdanningsinstitusjonene. Og godt er det – for styrene er jo nettopp bredt sammensatt for at medlemmene skal representere ulike perspektiver og ulik kompetanse.

Når det er sagt, det er stor variasjon i hvor godt rustet studentrepresentantene er for å ta fatt på et styreverv, og det er ikke uproblematisk. Ikke alle studentene i samskipnadsstyrene har like gode forutsetninger for å tre inn i rollen som styremedlem, men dette er en utfordring det heldigvis er enkelt å gjøre noe med. Det samme kan for øvrig sies om alle valgte forsamlinger, det være seg et samskipnadsstyre, en nasjonal organisasjon eller Stortinget. Løsningen er ikke å legge ned forsamlingen eller endre sammensetningen, men å løfte de som blir valgt inn og gi dem den kompetansen de trenger, gjennom kursing og erfaringsoppbygging.

Vi mener et mulig tiltak for å sikre at studentene er forberedt på styreverv i studentsamskipnadene, kan være å gi felles kursing fra sentralt hold i for eksempel styrekompetanse og økonomi. Denne kursingen kan kanskje gjøres obligatorisk. Det vil sikre at studentene har de kunnskapene som trengs for å gjøre en god jobb i styret. Det kan i den forbindelse også kanskje være hensiktsmessig å se på muligheten for felles valgperioder mellom samskipnadene, for å gjøre det enklere å gi god opplæring til alle. Dette er tiltak som vi ønsker å se videre på, sammen med Kunnskapsdepartementet og studentsamskipnadene.

Kjerneoppgaver kontra randsoneaktiviteter
Rapporten problematiserer studentsamskipnadenes mulighet til å drive med forretningsvirksomhet og andre aktiviteter som ikke defineres som en del av samskipnadens kjerneoppgaver. Vi vil understreke viktigheten av at studentsamskipnadene får beholde selvråderetten på dette området. Det er svært viktig at studentsamskipnadene selv fortsatt får mulighet til å bestemme hvilke oppgaver man skal utføre, det være seg kjerneoppgaver eller randsoneaktiviteter. Studentsamskipnadene er svært ulike, studiestedene de tilhører er svært ulike og samskipnadene har dermed ulike behov. Ofte er det for eksempel svært store variasjoner i campusstrukturen. Noen utdanningsinstitusjoner har mange campus, noe som påvirker hvordan man organiserer velferdstilbudet. Ved små studiesteder vil det ofte være behov for å tilby tjenester til andre enn studenter for å klare å oppnå kritisk masse fordi studentmassen er så liten at det ikke går rundt om man tilbyr tjenester kun til studentene. Ekstern inntjening utgjør dessuten et verdifullt bidrag til mange samskipnader, som bidrar til å opprettholde og bedre velferdstilbudet for studentene.

Også de såkalte kjerneoppgavene må være opp til den enkelte studentsamskipnad å definere. På samme måte som vi mener at de lokale studentdemokratiene selv må få bestemme hvordan de ønsker at studentsamskipnaden skal styres, så mener vi at den enkelte studentsamskipnad lokalt må få bestemme hvilke velferdstilbud de ønsker å tilby. Hvilke tilbud det er behov for og ønske om vil variere fra sted til sted, og vil endres etter hvert som studentenes behov endres. Det er studentsamskipnadene selv som i samråd med studentene best kan avdekke de lokale studentenes ønsker og behov og tilpasse sine egne tilbud i tråd med det. Derfor vil en uttømmende definisjon av studentvelferd fra sentralt hold, slik rapporten foreslår, være svært uheldig.

Representasjon fra utdanningsinstitusjonene
Rapporten stiller spørsmålstegn ved om utdanningsinstitusjonene bør være representert i samskipnadsstyrene. Det stemmer nok at det er varierende samarbeidsklima mellom samskipnadene og utdanningsinstitusjonene, og at det mange steder er et forbedringspotensiale. Men løsningen er ikke å fjerne representasjon fra institusjonene i styrene, tvert i mot. Vi mener dette er svært viktig, fordi det er utdanningsinstitusjonene som i følge loven har det strategiske ansvaret for studentvelferden, mens samskipnadene har det operative ansvaret. For at dette lovpålagte ansvaret skal fungere, er det viktig at utdanningsinstitusjonene tar en aktiv del i studentvelferden for sine studenter, og vi mener at den beste måten å sikre dette på, er å ivareta representasjon fra utdanningsinstitusjonene i styrene. Dessuten får utdanningsinstitusjonenes strategier store konsekvenser for samskipnadene. Det beste eksempelet i så måte er kanskje de utfordringene internasjonalisering og innreisende studenter skaper for studentboligmarkedet.

Strukturrasjonalisering
Samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og studentsamskipnadene er ikke minst viktig tatt i betraktning av at utdanningssektoren er i endring. Et av de største satsningsområdene til Kunnskapsdepartementet er SAK, samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Oslofjordalliansen og fusjonsprosessen mellom HiAK og HiO er bare to eksempler på prosesser som foregår i sektoren vår. Disse prosessene preger også studentvelferden, og det er svært viktig at studentsamskipnadene følger med på denne utviklingen. Det kan nok være gevinster å hente på strukturrasjonalisering, også hos samskipnadene. Vi ser at et tettere samarbeid mellom, og eventuelt sammenslåinger av, studentsamskipnader kan være nødvendig i fremtiden. Det er imidlertid helt avgjørende at dette skjer på frivillig basis, og et godt eksempel er den forestående fusjonen mellom SIO og OAS. På samme måte som sektoren sto samlet mot tvangssammenslåinger av universiteter og høgskoler i kjølvannet av Stjernø-rapporten, så må vi stå sammen om at sammenslåinger av og samarbeid mellom samskipnader skal være frivillig.

Hva gjør studentorganisasjonene videre med rapporten?
Vi i studentorganisasjonene synes det er positivt at KD, ved å bestille denne rapporten, tar sitt tilsynsansvar overfor studentsamskipnadene på alvor. Vi anerkjenner også de utfordringene som rapporten peker på. Den viser at det er behov for å gjøre noen justeringer og videreutvikle samskipnadene for å gjøre dem enda bedre. Vi ønsker å samarbeide med KD, med Samskipnadsrådet og med samskipnadene i oppfølgingen av denne rapporten. Sammen tror jeg vi kan finne gode løsninger og tiltak, slik at studentsamskipnadene blir enda bedre i stand til å tilby et godt velferdstilbud til studentene.

Studentsamskipnadene bidrar til å sikre lik rett til utdanning ved å tilby supplerende velferdstjenester som er tilpasset studentenes unike behov. De er den beste måten å organisere studentvelferd på, og det er en unik virksomhetsform som det er verdt å verne om også i fremtiden. Studentsamskipnaden er absolutt ikke død, den lever i beste velgående.

 

Syke studenter

Universitas tar opp en veldig viktig problemstilling i sitt første nummer i 2010, nemlig at svært mange studenter får et stort problem hvis de blir syke i løpet av studiene. Dersom du har en deltidsjobb og mottar sykepenger derfra, har du nemlig ikke krav på sykestipend fra Lånekassen. Samtidig vet vi at veldig mange studenter er helt avhengige av en deltidsjobb fordi de ikke klarer seg på studielån alene. Dette er et stort problem som NSU har jobbet lenge for å løfte på den politiske dagsorden, og det er bra at Universitas nå setter fokus på dette.

Som student har du altså krav på å få omgjort studielån fra Lånekassen til sykestipend, dersom du er syk i mer enn 14 dager. Du kan maksimalt få sykestipend i 4,5 måneder. En utfordring ved ordningen er imidlertid at du må være 100% sykemeldt dersom du skal få sykestipend. Dersom du har mulighet til å studere litt, men ikke klarer å ha full progresjon på grunn av sykdommen, så kan du altså ikke det, med mindre du sier fra deg retten til sykestipend. I arbeidslivet ellers oppfordres det til bruk av aktiv sykemelding og at man skal kunne jobbe så mye man klarer. Vi studenter oppfordres til det stikk motsatte. Budskapet synes å være at enten er man syk og bare det, eller så er man frisk. Det burde være mulig å være delvis sykemeldt også som student.

Et siste aspekt ved sykestipendet er at det er svært få studenter som benytter seg av det. Kan noe av grunnen være at det er få studenter som vet om muligheten for sykestipend? I så fall må vi få ut mer informasjon om hvilke rettigheter man har som student dersom man skulle bli student, samtidig som vi jobber for å styrke disse rettighetene.

Studenter faller ofte mellom to stoler når de blir syke, blir gravide og får barn, eller dersom de har funksjonsnedsettelser som gjør at de trenger ekstra tilrettelegging. Det er på høy tid at vi får styrket de sosiale rettighetene til studentene og tettet hullene der vi faller i gjennom systemet. Det er et komplisert og møysommelig arbeid, men først og fremst kreves det politisk vilje. Studentorganisasjonene er i hvert fall beredt til å gå i dialog for å finne gode løsninger – jeg håper politikerne våre er det samme!

 

Nye prognoser for utdanningsbølgen

I går deltok jeg på et seminar i regi av Universitetet i Oslo , hvor temaet var hvordan vi skal håndtere studentveksten som er forventet å komme de neste fire årene. Bakgrunnen er en prognose som ble presentert i Stortingsmeldingen Utdanningslinja som ble lagt frem i juni og som skal behandles i Stortinget våren 2010. Prognosen i Utdanningslinja viser en forventet studentvekst på opp mot 80.000 innen 2013, noe som naturlig nok har skapt mye debatt i høst. På seminaret presenterte KD nye oppdaterte prognoser for studentveksten, hvor tallet er justert ned til mellom 17.000 og 33.000 innen 2013:

Tall fra SSB og Kunnskapsdepartementet

De nye prognosene viser en langt mer håndterlig studentvekst enn det som først ble forespeilet, men likevel er en slik økning av studentmassen en stor utfordring for universitetene og høgskolene. Hverken utdanningsinstitusjonene eller studentsamskipnadene er dimensjonert for å håndtere en stor studentvekst. Nå er det viktig at vi får på plass en langsiktig opptrappingsplan for hvordan veksten skal håndteres. Studentorganisasjonenes oppgave blir å sørge for at veksten ikke går på bekostning av hverken utdanningskvaliteten eller studentvelferden.

 

Statsbudsjettprioriteringer for 2011!

NSU og StL har hatt felles landsstyremøte i helgen hvor vi blant annet har vedtatt nye felles statsbudsjettprioriteringer for statsbudsjettet 2011. Det var en spennende debatt med mange gode innspill, og prioriteringene vi endte opp med er:

1. 11 måneders studiefinansiering
2. Utdanningskvalitet
3. Studentboliger

Jeg gleder meg til å gå i gang med å konkretisere prioriteringene våre og presentere dem for Kunnskapsdepartementet, partiene på Stortinget og samarbeidspartnerne våre. Nå skal vi jobbe hardt fremover for å sørge for at studentene får gjennomslag i neste års statsbudsjett!

 

Hvor mange undersøkelser trenger vi for å slå fast at studiestøtten er for lav?

Kunnskapsdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny levekårsundersøkelse blant studenter. Det er bra, for vi trenger ny og oppdatert kunnskap om studentenes livssituasjon. Vi trenger imidlertid ingen ny levekårsundersøkelse for å fortelle oss at studentene er i en økonomisk presset situasjon. Den forrige levekårsundersøkelsen blant studenter slo fast det allerede i 2005, og det er blitt bekreftet i flere lokale helse- og trivselsundersøkelser. Selv om studiestøtten er blitt indeksregulert de siste årene, så har prisene ellers i samfunnet steget langt mer. Statistikk fra Lånekassen viser at studentene snarere har fått mindre å rutte med de siste årene.

En undersøkelse gjennomført av Synovate viser at flere studenter får penger hjemmefra. Det er alvorlig og truer prinsippet om lik rett til utdanning. Den offentlige studiestøtten er vårt viktigste verktøy for å sikre at alle har mulighet til å ta høyere utdanning, ikke bare de som kan få støtte hjemmefra.

Vi vet at studentene er i en økonomisk sårbar situasjon og vi vet at studiestøtten ikke har steget i takt med prisstigningen generelt og prisene på leiemarkedet spesielt. Derfor blir jeg provosert når statssekretær Kyrre Lekve uttaler til Studvest at KD ønsker å bruke levekårsundersøkelsen til å kartlegge hvorvidt pengene studentene mottar hjemmefra eller tjener i en deltidsjobb går til å dekke “luksusforbruk” eller nødvendigheter. Har ikke KD lest sin egen levekårsundersøkelse fra 2005? Har de ikke fulgt med på prisutviklingen i leiemarkedet?

Vi trenger en ny levekårsundersøkelse, men vi trenger ikke flere unnskyldninger for ikke å gjøre noe med den økonomiske støtten til studentene.

 

Statsbudsjettet 2010 – studentene er de store taperne

I går ble statsbudsjettet for 2010 lagt frem, og det ble raskt klart at studentene er de store taperne. Studentorganisasjonenes hovedkrav var økte basisbevilgninger, altså frie midler, til universitetene og høgskolene. Dette kravet delte vi med resten av Universitets- og høgskolesektoren, men regjeringen valgte å ikke gi en krone i økte basisbevilgninger. Da er det ikke rart at reaksjonene fra sektoren er sterke.

Regjeringen påstår de leverer et godt budsjett for høyere utdanning, fordi de bevilger flere studieplasser. Men å øke kapasiteten er på ingen måte det samme som å heve utdanningskvaliteten – snarere tvert i mot. Utdanningsinstitusjonene får 60% av midlene som følger studieplassene når studentene blir tatt opp, og 40% når studentene avlegger eksamen – såkalt resultatbasert finansiering. Dette systemet kan fungere fint når studentopptaket er relativt stabilt, men skaper problemer når det blir store svingninger i studentmassen – som for eksempel når det bevilges midler til flere tusen nye studieplasser. Når studieplassene ikke følges opp av økte basisbevilgninger, vil dermed utdanningsinstitusjonene slite med å klare å opprettholde utdanningskvaliteten. Det blir flere studenter per foreleser og mindre tid til den enkelte student. Dette betyr igjen dårligere oppfølging av studentene, samt trangere kår på lesesalene og i auditoriene.

Jeg skal gi regjeringen honnør for én ting: De har levert et veldig godt budsjett for den anvendte forskningen. Blant annet har de bevilget mye til klimaforskning som en oppfølging av Klimaforliket. Alle disse midlene er imidlertid øremerkede midler som også krever egenfinansiering fra utdanningsinstitusjonene, noe som fører til at institusjonene må kutte i annen aktivitet for å klare å følge opp de tiltakene som regjeringen nå har bevilget penger til. Vi har tidligere erfart at det letteste stedet å kutte, er i studentaktivitet og undervisning. Kombinasjonen av disse øremerkede forskningsmidlene og av at basisbevilgningene ikke økes betyr dermed at utdanningsinstitusjonene antakeligvis må kutte i seminarundervisning, i veiledning og oppfølging av studentene.

Heller ikke på studentorganisasjonenes krav nummer to, økt studiestøtte, leverer regjeringen. NSU og StL har krevd 11 måneders studiestøtte, altså en økning av den totale studiestøtten på 10%. Vi ble imidlertid ikke overrasket over at dette ikke kom i budsjettet. Det står ikke i Soria Moria 1-erklæringen, og dermed blir det heller ikke prioritert. En liten økning i studiestøtten ble det imidlertid: Studiestøtten ble indeksregulert med 1,6%, dvs. en økning fra 87 600 kroner til 89 000 kroner i året. Du kan altså glede deg til å få hele 140 kroner mer å rutte med i måneden. Når prisene ellers, spesielt på leiemarkedet, har økt mye mer, betyr det at studentene vil være like fattige (om ikke fattigere) til neste år som de er i år.

Ett lyspunkt er det imidlertid for studentene. Regjeringen følger opp sin satsning på studentboliger og bevilger midler til 1000 studentboliger også i 2010-budsjettet. Dette var studentorganisasjonenes tredje statsbudsjettkrav. Når vi vet at den største utgiften for studentene er bolig, så er i hvert fall det noe å glede seg over i et ellers begredelig budsjett for høyere utdanning…

 

Sats på kunnskap!

Ina Tandberg (StL) og jeg hadde dette innlegget på trykk i dagens Klassekampen:

Sats på kunnskap!

Valget er over, og kursen skal stakes ut for fire nye rødgrønne år. Studentorganisasjonene håper det blir fire år med satsning på høyere utdanning og forskning, slik at Norge rustes opp til å takle overgangen fra å være en oljenasjon til å bli en kunnskapsnasjon. Samfunnsutfordringene, som den nye regjeringen må håndtere, står i kø: Vi må håndtere klimaendringene og møte eldrebølgen som treffer oss for fullt om få år. Vi må videreutvikle velferdsstaten, for å kunne tilby gode helsetjenester og et godt skoletilbud til alle, også i fremtiden. Oppskriften for å klare alt dette er kunnskap, og hovedingrediensene er utdanning og forskning. Dagens studenter skal utføre morgendagens oppgaver, fylle nye posisjoner og finne nye løsninger. Vi ønsker oss derfor ambisiøse løfter for høyere utdanning og forskning i regjeringserklæringen, og at disse løftene følges opp i hvert budsjettår.

Vi står overfor en studenteksplosjon i universitets- og høgskolesektoren. I følge stortingsmeldingen ”Utdanningslinja” som ble lagt frem før sommeren, vil det være 80.000 flere studenter i Norge i 2013 enn det er i dag. En av den rødgrønne regjeringens største oppgaver de neste fire årene, vil være å legge til rette for denne massive studentveksten. Utdanningsinstitusjonene har verken økonomi eller kapasitet til å ta i mot så mange studenter med dagens rammer. Når vi på den ene siden ser at det kommer 80.000 håpefulle studenter, og på den andre siden ser at snittalderen til vitenskaplig ansatte skyter i været, mener studentorganisasjonene at det er tid for handling.

Det er positivt at flere ønsker å ta høyere utdanning, det norske samfunnet trenger høyt utdannet arbeidskraft for å løse stadig mer komplekse problemstillinger. Studentorganisasjonene etterlyser imidlertid en plan for den varslede studenttilstrømningen. Vi er bekymret for at løsningen blir å slippe inn for mange studenter, uten å tilføre nødvendige ressurser. Opptrappingen av studieplasser må skje planlagt, og det må følge med friske midler, slik at lærestedene blir i stand til å tilby studentene den kvalitetsutdanningen de har krav på. Hva er prislappen på en studenteksplosjon, og har regjeringen tenkt å prioritere en økonomisk opptrapping for fortsatt å tilby god og gratis høyere utdanning?

Manglende bevilgninger, kombinert med høye lønnsutgifter og stadig økende behov for kostbart utstyr, har ført til at utdanningskvaliteten allerede i dag er under sterkt press. Mindre økonomisk handlingsrom for utdanningsinstitusjonene får direkte konsekvenser for studentene. Det fører til kutt i seminarundervisning, kutt i emnetilbudet og dårligere oppfølging av den enkelte student. Resultatet er dårligere kvalitet på utdanningen, og i neste omgang dårligere kvalitet på de ferdigutdannede som skal ut og utføre viktige oppgaver i samfunnet. Dette er status quo for utdannings-Norge, og det hviler et stort ansvar på den rødgrønne regjeringen som har fått ny tillit. Utdanningskvalitet koster både penger, forpliktende innsats og vedvarende vilje til å prioritere utdanningssektoren.

Studentorganisasjonene anerkjenner paradokset i at regjeringen de siste to årene har bevilget mer penger til sektoren, samtidig som utdanningsinstitusjonene rapporterer om mindre handlingsrom. Derfor støtter vi at det nå skal gjøres et arbeid for å undersøkt dette, noe som forhåpentligvis kan gi oss en felles virkelighetsforståelse. Vi mener likevel at det ikke kan være noen tvil om at det er behov for økte bevilgninger, og at det nå trengs handling. Å vite at det gjøres et arbeid for å finne ut hvor de økte ressursene i høyere utdanning har blitt av, hjelper lite for masterstudenten som i dag må vente 4 uker på veiledning til masteroppgaven sin. Det hjelper lite for sykepleierstudenten som jobber med utdaterte maskiner fra 1970. Det hjelper lite for ex.philstudentene som sitter i trappen på forelesningssalen for å prøve å få med seg siste nytt om hulelignelsen til Platon.

En solid og forutsigbar basisbevilgning sikrer den enkelte utdanningsinstitusjon rom til å tilby utdanning av høy kvalitet. Utdanningsinstitusjonene må få mulighet til å prioritere utdanningskvalitet, og de må få mulighet til å prioritere forskning slik at studentene til enhver tid får oppdatert kunnskap. NSU og StL mener derfor at en kraftig økning i basisfinansieringen er en nødvendig investering i fremtiden. I følge OECD lønner det seg å investere i høyere utdanning og forskning for flere samfunnsområder. Utdanning koster, men uvitenhet koster mer. Vi inviterer nå regjeringen med på en kunnskapsdugnad. Studenter og ansatte i universitets- og høgskolesektoren vil bidra med innsats, men viljen, pengene og prioriteringsevnen må regjeringen stille opp med.