Laagendalsposten kunne i romjulen melde at TIMEkspressen fjerner student- og honnørrabattene, og erstatter det med et aldersbestemt rabattsystem.

Vedtaket begrunnes blant annet med at studentmassen er svært sammensatt. «I dag er en student så mangt, både en 18-åring på høyskolen og en 50-åring som tar etterutdanning», uttaler Line Vettestad, markedssjef i Nettbuss Drammen AS til Laagendalsposten.

Studentmassen er veldig sammensatt og har dessuten endret seg de siste årene. I dag er gjennomsnittsstudenten 28 år gammel og 1 av 4 studenter er over 30 år. Det betyr imidlertid ikke at de eldre studentene har bedre råd enn studentene under 30.

Å fjerne studentrabattene er en dårlig idé. Svært mange studenter har en anstrengt økonomi og er dessuten avhengige av kollektivtransport for å komme seg til og fra studiestedet.

Det som trengs er å fjerne aldersgrensene for studentrabattene, for de er for lengst utdatert.

TIMEkspressen i skogen
Foto: Alexander Hagstadius/Nettbuss

Jeg er gjesteblogger hos NITO i dag og skriver om KrF sitt forslag om å innføre studieavgifter for internasjonale studenter.

Innlegget kan du lese her.

I går ble statsbudsjettet for 2011 lagt frem, og jeg fikk meg en overraskelse da jeg så at regjeringen gikk inn for å fordele studiestøtten flatt, fremfor å ha en større utbetaling i august og januar som i dag. Studentene har store utgifter ved studiestart, spesielt til pensumlitteratur og bolig, så dette ville gjort studiehverdagen vanskeligere for veldig mange. Argumentet for å endre utbetalingene var at studentene ville få bedre likviditet på slutten av semesteret. Det er det stort behov for, men løsningen er å innføre 11 måneders studiestøtte, ikke å flytte problemet fra en ende til en annen.

Heldigvis lyttet Tora Aasland til argumentene våre og hun har nå bedt Stortinget om å stemme i mot dette forslaget. Jeg er glad vi har en statsråd som er opptatt av studentenes meninger og som tør å skifte mening når hun får presentert gode motargumenter. Det står det respekt av.

Utover det er jeg glad for at budsjettet har en tydelig utdanningsprofil. Vi visste at det ville bli et stramt budsjett, og derfor synes jeg det er bra at regjeringen prioriterer høyere utdanning, blant annet gjennom å opprette 2200 nye studieplasser. Jeg skulle imidlertid helst sett at studieplassene ble fulgt opp med midler for å sikre at studentene får god undervisning og oppfølging. I dag er det altfor mange studenter som opplever kutt i seminarundervisning og veiledningstilbud, og som hver dag må kjempe om plassen på lesesalen og i auditoriene. Det er på tide at studentene blir prioritert, både i regjeringens og i utdanningsinstitusjonenes budsjetter.

Sist, men ikke minst, er jeg veldig glad for at regjeringen følger opp studentboligbyggingen ved å bevilge midler til 1000 nye boliger. Denne langsiktige satsingen på studentboliger er en viktig forutsetning for å sikre at alle har mulighet til å studere, uavhengig hvor i landet du kommer fra og hva slags bakgrunn du har.

…for politikkutviklingen i Norsk studentorganisasjon! (Eller Norgga Studeanttaid Organisasuvdna som vi nylig har vedtatt at vi heter på samisk).

Nå skal arbeidsutvalget og de politiske komiteene våre sette i gang med å utvikle politiske plattformer og annen politikk. Først ut er velferdspolitisk plattform, som skal behandles på neste Landsstyremøte i november. Der skal vi vedta hva vi mener om studiefinansiering, studentboliger, studentsamskipnader og andre temaer knyttet til studentvelferd.

Deretter skal vi løfte debatten om organisering og dimensjonering av høyere utdanning på Landsmøtet vårt i mars. Da skal hele organisasjonen ta stilling til hva vi mener om helt sentrale spørsmål om hvordan vi organiserer høyere utdanning i Norge og hvordan vi vil at utdanningssektoren skal utvikle seg videre. Det er en debatt der jeg vet det er sterke meninger blant medlemslagene våre og jeg ser frem til en utrolig spennende prosess frem mot Landsmøtet behanding av den plattformen. Og så skal vi rett før sommeren vedta en plattform for høyere utdanning og forskning i siste Landsstyremøtet i vår periode.

Til høsten skal Landsstyret behandle likestillingspolitisk og internasjonal plattform, og dermed er det duket for mange spennende politiske debatter i organisasjonen vår fremover.

I morgen møtes Landsstyret i Norsk studentorganisasjon til sitt første møte og jeg er spent på å bli kjent med alle sammen! Det er mange gamle kjente, men også noen nye ansikter, og sammen skal denne gjengen stake ut den videre kursen for organisasjonen.

Arbeidsutvalget har brukt mye tid på å forberede de sakene som skal diskuteres og vi er spente på å høre hva Landsstyret mener om arbeidet vårt. En av de mest spennende sakene er om hvilke politiske plattformer vi skal utarbeide og hvilket tidsperspektiv vi skal ha på arbeidet. Nå er det på tide å sparke i gang politikkutviklingen for alvor og jeg gleder meg!

I NSO har vi lenge vært bekymret for det høye frafallet på enkelte utdanninger. Det snakkes så mye om frafall i videregående utdanning, men når hørte du sist en politiker som uttrykte bekymring for at veldig mange faller fra ingeniørstudiene eller sykepleiestudiene?

Vi skiller mellom to typer frafall i høyere utdanning: De som faller helt fra og de som bytter studium. Det første er det mest problematiske. Det å starte på ett studium, for så å finne ut at man egentlig har lyst til å studere noe annet, er veldig vanlig og kan på mange måter være positivt. Det vil alltid være noe frafall i høyere utdanning – noen blir syke og må avbryte studiene av den grunn, og andre finner ut at de har mer lyst til å begynne å jobbe. Noe frafall er altså naturlig, men når frafallet er så stort som det er særlig på de korte profesjonsutdanningene, så er det grunn til bekymring. Det er problematisk både for studentene, for utdanningsinstitusjonene og for samfunnet. Det hjelper ikke at det begynner tusenvis av nye ingeniørstudenter, når mange av dem faller fra og aldri blir de ingeniørene som samfunnet har behov for.

Så hva kan vi gjøre?
Vi vet for lite om hvor stort frafallet er og hva det skyldes, og derfor trenger vi mer kunnskap om denne problematikken. Men noe vet vi. Mange som faller fra, sier at bedre oppfølging og veiledning kunne forhindret det. Dessverre er det nettopp på oppfølging og veiledning at utdanningsinstitusjonene ofte kutter når økonomien blir trang. Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler er i stor grad basert på økonomiske insentiver, men det finnes få insentiver for å prioritere varierte vurderingsformer, tett oppfølging og veiledning tidlig i studiet. Man kan mene hva man vil om denne måten å budsjettere på, men det er liten tvil om at utdanningsinstitusjonene har tilpasset seg insentivsystemet. Forskningsproduksjonen har økt og man har tatt inn mange studenter fordi dette gir uttelling i insentivsystemet.

Finansieringssystemet mangler også insentiver for samarbeid. Det løste Tora Aasland ved å øremerke en pott med penger på Statsbudsjettet for 2010 til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Derfor har NSO foreslått en lignende ordning for å få lærestedene til å prioritere veiledning og oppfølging. Vårt forslag er at det innføres en søkbar pott (vi har foreslått 50 millioner) til å styrke veiledning i studiene, spesielt på bachelornivå, og en tilsvarende pott til å utvikle mer og bedre praksis i utdanningen. Ønske om bedre veiledning og oppfølging, samt bedre praksis, er noe av det vi får mest tilbakemeldinger på fra studentene vi snakker med. Tanken er at institusjonene kan søke på disse pottene hvis de har gode prosjekter innenfor for eksempel forebyggende veiledning.

I tillegg har vi foreslått at det bevilges friske midler til kompetanseheving av vitenskapelig ansatte, både for å bygge forskningskompetanse for de miljøene som mangler det og for å styrke den pedagogiske kompetansen til foreleserne. Dette er helt avgjørende for å heve kvaliteten på utdanningen, men det er veldig ressurskrevende.

Yngrebølgen
Nå venter vi flere studenter inn i høyere utdanning, som en følge av større ungdomskull og sterkere studietilbøyelighet. Det er bra, for samfunnet trenger flere med høyere utdanning, og både statsråd Tora Aasland og utdanningsinstitusjonene omtaler yngrebølgen som en stor mulighet til å sikre at samfunnet tilføres verdifull kompetanse. Tora Aasland har ofte uttalt at en av hennes viktigste oppgaver er å jobbe for flere studieplasser, spesielt innenfor de korte profesjonsutdanningene. Det er jeg enig i, både fordi vi trenger flere med høyere utdanning og fordi god tilgang til høyere utdanning er grunnleggende for prinsippet om lik rett til utdanning.

Jeg er likevel redd for at mange av de nye studentene vil falle fra fordi de ikke får god nok oppfølging. I tillegg til å opprette studieplasser, må Tora Aasland sørge for nok ressurser til at utdanningsinstitusjonene kan ivareta og heve utdanningskvaliteten. Blant annet må det finnes nok (faste!) vitenskapelig ansatte til å drive undervisning, forskning og veiledning. I tillegg er det avgjørende at utdanningsinstitusjonene prioriterer oppfølging av de nye studentene og at de ikke tar opp flere studenter enn de har kapasitet til å gi en god utdanning. Derfor håper jeg at Tora Aasland tar med seg forslagene våre når hun skal kjempe for flere studieplasser og mer midler til høyere utdanning.

Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 4. august 2010:

Anna Werenskjold stiller i DN fredag 30. juli spørsmålstegn ved at det blir flere eldre studenter i Norge, og hevder at disse tar opp plassen til de yngre studentene. For oss i Norsk studentorganisasjon er det et grunnleggende krav at alle skal ha samme mulighet til å ta høyere utdanning. Det gjelder også om du velger å studere etter å ha vært i arbeid en stund, vært syk, ufør eller av andre grunner ikke har tatt utdanning rett etter videregående.

Det er en utfordring at antall studenter vil øke i årene fremover, men løsningen for å takle utdanningsbølgen er ikke å stenge dørene for de eldre studentene. For å håndtere utdanningsbølgen må det opprettes flere studieplasser og det må investeres i utdanningskvalitet, spesielt i oppfølging og veiledning av studentene. Det vil bidra til å redusere feilvalg og til at færrre blir forsinket i studiene. Studiefinansieringen må økes slik at studentene kan konsentrere seg om studiene. I tillegg må det legges til rette for at de som ønsker det kan ta studier i utlandet.

Livslang læring er et viktig bidrag til et mer kunnskapsbasert samfunn. Ikke alle vet hva de ønsker å gjøre med livene sine når de er 19 år gamle. Det må være rom for å finne ut at man ønsker å utdanne seg, eller å vende tilbake til studiene, etter å ha jobbet noen år. La oss slutte å se på disse studentene som et problem, og heller diskutere hvordan vi skal sikre at alle studenter i Norge får en utdanning av høy faglig kvalitet.

Anne Karine Nymoen,
Leder for Norsk studentorganisasjon

Aftenposten rapporterte i går at Sveriges utdanningsminister går inn for å innføre 3 semestere og fjerne sommerferien til studentene. I dag hiver opposisjonen på Stortinget seg på, og uttaler at de synes dette er en god idé og noe vi bør se på også i Norge.

Dette er ikke noe nytt forslag. Det ble diskutert på 90-tallet i forbindelse med Høgskolereformen, og det ble diskutert på begynnelsen av 2000-tallet da Kvalitetsreformen ble innført. Det er en åpning i UH-loven for sommersemester, men det er ikke veldig utbredt. Dersom man skulle innført dette som en generell ordning, ville det kreve store omlegginger og store ressurser.

I dag er mange studenter helt avhengig av den inntekten de skaffer seg om sommeren for å klare seg gjennom studieåret. Selv om vi lykkes med å øke studiestøtten, så vil fortsatt mange studenter ønske å bruke sommeren til å skaffe seg relevant arbeidserfaring. Mange bedrifter og virksomheter er også avhengig av den arbeidskraften studentene utgjør om sommeren.

Bakgrunnen for den svenske regjeringens forslag, er å få studentene raskere igjennom studiene. Det var også noe av målsetningen med Kvalitetsreformen og noe som stadig preger debatten her hjemme. Jeg opplever at det er så alt for mye debatt om å få studentene inn i studiet og å få dem ut på andre siden, men veldig lite om det som skjer i mellom. Målet med å ta høyere utdanning er ikke å komme fortest mulig igjennom, det er å tilegne seg kunnskap og kompetanse, og å fordype seg i et fagfelt. Å studere er en modningsprosess, og det tar tid. Selvsagt er det viktig at folk kommer igjennom studiene, men det viktigste er at studentene lærer det de skal.

Det siste universitets- og høgskolesektoren trenger er en ny, kostbar strukturreform. I stedet for å diskutere strukturen, bør vi rette fokus mot innholdet i studiene. Hvis vi ønsker at studentene skal lykkes med studiene og komme gjennom på normert tid, så er nøkkelen oppfølging og mulighet til fordypning. Vi trenger økt studiestøtte, slik at vi kan bruke den tiden vi trenger på studiene våre. Vi trenger god veiledning og tett oppfølging fra foreleserne våre. Det er der vi bør sette inn ressursene. Nøkkelen er å bruke midler på å heve utdanningskvaliteten, å heve studiestøtten og å sikre studentene rimelige botilbud. Det vi trenger er en kvalitetsdebatt, ikke noen ny strukturdebatt.

Debatten om skolepenger kommer stadig nærmere oss, og både Sverige og Danmark har nå innført skolepenger for internasjonale studenter. Høyres Studentforbund går nye veier i debatten om hvorvidt utenlandske studenter bør betale skolepenger for å studere ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. De foreslår at studentene i stedet for å betale i kroner og øre, skal betale for seg ved å arbeide gratis etter de har fullført utdanningen sin.

Jeg synes dette er et veldig dårlig forslag. Jeg er en stor tilhenger av gode samarbeidsordninger mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og aktører i arbeidslivet på den andre. Jeg er for gode praksisordninger, samarbeid om studentoppgaver og utveksling av kompetanse på tvers. «Pliktarbeid» er imidlertid et begrep det smaker dårlig av. Forslaget om at de internasjonale studentene skal måtte «betale for seg» ved å arbeide gratis etter at de har fullført utdannelsen sin, synes jeg er bakstreversk og lite konstruktivt. Både samfunnet og studentene selv er tjent med at studentene kommer ut i relevant (betalt!) jobb etter at de er ferdig utdannet.

Høyres Studentforbund er bekymret for at internasjonale studenter vil strømme til Norge nå som Sverige har innført studieavgifter. Andre har uttrykt at de er bekymret for at flinke studenter vil slutte å søke seg til Norge fordi skolepenger etter sigende skal være et tegn på kvalitet. Jeg er ikke bekymret for noen av delene. Hvert år søker mange dyktige internasjonale studenter seg til norske utdanningsinstitusjoner og vi ønsker at enda flere skal søke seg hit.

Det er viktig å fokusere på økt utdanningskvalitet, både for de norske studentene og de internasjonale studentene som kommer hit. På dette feltet er det fortsatt mye vi kan gjøre, men skolepenger er et sidespor (for ikke å si et feilskjær…) i den debatten. Derfor er jeg glad for at statssekretær Kyrre Lekve har uttalt at det er helt uaktuelt for den rødgrønne regjeringen å innføre studentbetaling. Jeg håper Norge vil fortsette å gå foran som et godt eksempel på et land hvor gratisprinsippet står høyt, også for internasjonale studenter. Det gjelder uavhengig av om man snakker om skolepenger eller om gratisarbeid.

Bjørn Stensaker i Nifu Step gikk hardt ut i Aftenposten på søndag og anklaget universitets- og høgskolesektoren for å syte for mye. Sammenlignet med andre land har norske utdanningsinstitusjoner mer ressurser, bedre infrastruktur og mer autonomi enn de fleste, uttaler han.

At universitets- og høgskolesektoren beskyldes for å klage for mye er forsåvidt ikke noen nyhet, og det hender til tider at jeg langt på vei er enig i den kritikken selv… Men selv om jeg synes Stensaker har flere gode poenger, så synes jeg likevel at den ensidige kritikken er litt urettferdig. Jeg opplever at vi som snakker på vegne av UH-sektoren veldig ofte blir beskyldt for å skrike om mer penger, når det vi egentlig gjør er å etterlyse ambisjoner for høyere utdanning og en debatt om hvilken retning vi skal gå i. Så fort vi stiller spørsmålstegn ved regjeringens overordnede strategi for utviklingen av høyere utdanning, så blir vi møtt med at regjeringen allerede har bevilget masse til forskning og at de har økt budsjettene flere ganger.

Kritikken som ble reist fra UH-sektoren etter forrige statsbudsjett gikk i all hovedsak på innretningen på bevilgningene til sektoren, mer enn størrelsen på bevilgningene. Med økende grad av øremerking av midler til forskning, kommer særlig utdanningen under press fordi det er der det er mulig å frigjøre midler raskt. Jeg synes ikke at det å påpeke at nye studieplasser må følges opp med en satsning på utdanningskvalitet er å syte.

Jeg tror vi alle kan tjene på å snakke litt mer om de overordnede målene og hvordan vi skal nå dem, og litt mindre om kroner og øre…