Ina Tandberg (leder i StL) og jeg har dette leserinnlegget på trykk i dagens utgave av Dagsavisen:

Kalkulator eller kvalitet?

De siste ukene har det pågått en debatt mellom Knut Heidar (dekan ved UiO) og Kyrre Lekve (politisk rådgiver for Tora Aasland) i Dagsavisen om hvordan finansieringssystemet enten tilrettelegger for eller hindrer utdanningsinstitusjonene å ta opp et ansvarlig antall studenter og gi studentene en kvalitetsutdanning. Diskusjonen har blitt en kalkulatordebatt fremfor en kvalitetsdebatt. Det synes studentorganisasjonene at både Heidar og Lekve burde hevet seg over.

Staten har ansvaret for høy kvalitet i utdanningen, og utdanningsinstitusjonene har det operative ansvaret for å gjennomføre dette gjennom rammene de får. Det er et felles ansvar å sørge for at utdanningen studentene får er av høy kvalitet. Dette ansvaret tar verken Knut Heidar eller Kyrre Lekve. Det mest interessante i denne debatten er at den viser hvordan diskusjonene om finansieringen av høyere utdanning foregår i dag.

For studentene er det åpenbart at det i dag ikke er nok penger å gi forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Finansieringssystemet har klare svakheter fordi det oppfordrer institusjonene til å ta inn flere studenter enn de på på det aktuelle tidspunktet har råd til, og fordi de er pålagt for mange oppgaver som skal løses innenfor rammene som finnes. Hovedproblemet er imidlertid ikke finansieringssystemet i seg selv, og debatten om hvilke tall og incentiver som ligger til grunn er et sidespor fra det som burde vært hoveddebatten – nemlig om de økonomiske rammene er gode nok.

De siste årene har det utviklet seg en norm om at flere og flere av de oppgavene og satsningene som legges til utdanningsinstitusjonene øremerkes, men ikke fullfinansieres. Politikerne ønsker mer styring over kursen høyere utdanning tar, men er ikke villig til å betale hele regningen for det. Det gjør at handlingsrommet til å prioritere lokalt ved utdanningsinstitusjonene stadig blir mindre. I tillegg har det vært en nødvendig satsning på kompetanseheving blant de ansatte, som igjen har ført til høyere lønninger.

Dette gjør at primæroppgaven høyere utdanning nedprioriteres, bevisst eller ubevisst, fordi handlingsrommet til å satse på utdanningskvalitet stadig minker. Dette går utover studentene, og til slutt samfunnet som ikke får arbeidstakere med den kompetansen og de ferdighetene som trengs.

Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever en kunnskapsmilliard til økt finansiering av høyere utdanning. Diskusjonen bør i større grad rettes mot hva man kan få til med økte bevilgninger, i stedet for å krangle om hvem som eier sannheten om tallene og hvilke incentiver som virker hvordan for hvem. Kalkulatordebatten til Knut Heidar og Kyrre Lekve er et sidespor fra hva som er viktig, og man burde kunne forvente et høyere refleksjonsnivå om hva som er verdt å bruke tid på.

Reklame