I går ble statsbudsjettet for 2010 lagt frem, og det ble raskt klart at studentene er de store taperne. Studentorganisasjonenes hovedkrav var økte basisbevilgninger, altså frie midler, til universitetene og høgskolene. Dette kravet delte vi med resten av Universitets- og høgskolesektoren, men regjeringen valgte å ikke gi en krone i økte basisbevilgninger. Da er det ikke rart at reaksjonene fra sektoren er sterke.
Regjeringen påstår de leverer et godt budsjett for høyere utdanning, fordi de bevilger flere studieplasser. Men å øke kapasiteten er på ingen måte det samme som å heve utdanningskvaliteten – snarere tvert i mot. Utdanningsinstitusjonene får 60% av midlene som følger studieplassene når studentene blir tatt opp, og 40% når studentene avlegger eksamen – såkalt resultatbasert finansiering. Dette systemet kan fungere fint når studentopptaket er relativt stabilt, men skaper problemer når det blir store svingninger i studentmassen – som for eksempel når det bevilges midler til flere tusen nye studieplasser. Når studieplassene ikke følges opp av økte basisbevilgninger, vil dermed utdanningsinstitusjonene slite med å klare å opprettholde utdanningskvaliteten. Det blir flere studenter per foreleser og mindre tid til den enkelte student. Dette betyr igjen dårligere oppfølging av studentene, samt trangere kår på lesesalene og i auditoriene.
Jeg skal gi regjeringen honnør for én ting: De har levert et veldig godt budsjett for den anvendte forskningen. Blant annet har de bevilget mye til klimaforskning som en oppfølging av Klimaforliket. Alle disse midlene er imidlertid øremerkede midler som også krever egenfinansiering fra utdanningsinstitusjonene, noe som fører til at institusjonene må kutte i annen aktivitet for å klare å følge opp de tiltakene som regjeringen nå har bevilget penger til. Vi har tidligere erfart at det letteste stedet å kutte, er i studentaktivitet og undervisning. Kombinasjonen av disse øremerkede forskningsmidlene og av at basisbevilgningene ikke økes betyr dermed at utdanningsinstitusjonene antakeligvis må kutte i seminarundervisning, i veiledning og oppfølging av studentene.
Heller ikke på studentorganisasjonenes krav nummer to, økt studiestøtte, leverer regjeringen. NSU og StL har krevd 11 måneders studiestøtte, altså en økning av den totale studiestøtten på 10%. Vi ble imidlertid ikke overrasket over at dette ikke kom i budsjettet. Det står ikke i Soria Moria 1-erklæringen, og dermed blir det heller ikke prioritert. En liten økning i studiestøtten ble det imidlertid: Studiestøtten ble indeksregulert med 1,6%, dvs. en økning fra 87 600 kroner til 89 000 kroner i året. Du kan altså glede deg til å få hele 140 kroner mer å rutte med i måneden. Når prisene ellers, spesielt på leiemarkedet, har økt mye mer, betyr det at studentene vil være like fattige (om ikke fattigere) til neste år som de er i år.
Ett lyspunkt er det imidlertid for studentene. Regjeringen følger opp sin satsning på studentboliger og bevilger midler til 1000 studentboliger også i 2010-budsjettet. Dette var studentorganisasjonenes tredje statsbudsjettkrav. Når vi vet at den største utgiften for studentene er bolig, så er i hvert fall det noe å glede seg over i et ellers begredelig budsjett for høyere utdanning…
Anne Karine Nymoen 
14.10.09 at 23:54
Jeg har sett dette budsjettet jeg også, er student, men føler meg langt fra som noen taper. Jeg bor og går til daglig sammen med utenlandsstudentene på NHH og så langt jeg har forstått det så har vi det ganske bra relativt sett.
Den største grunnen til at jeg mener at studentene er tapere av politiske prioriteringer er den utvanningen som skjer av høyere utdanning i Norge, der det ene universitetet fyker opp etter det andre. Kanskje tatt ut av kontekst, men det er klart at når arbeidsfordelingen i Norsk høyere utdanning er uklar så kan det bli endel svinn i form av at studiekvalitet blir byttet ut med «forskning» på de institusjonene der dette er aller viktigst, høgskolene.
Når det gjelder løftet i forskning så håper jeg inderlig at den fortsetter å være målrettet, og at ikke pengene blir søpplet bort på ett av disse nye norske B-universitetene eller for å øke forskningsandelen på ett eller annet distriktpolitisk studiested. Penger bør også gies til de som får mye ut av pengene slik det er idag.
Når dette er sagt så kunne jeg gjerne ha tenkt meg å sett ett statsbudsjett med en saftig økning til denne sektoren, men da målrettet og strategisk i sin helhet sentrert rundt de miljøene som holder høyest internasjonalt nivå og for høgskolesektoren målrettet inn mot utvikling av ett massivt etter- og videreutdanningstilbud.