I dag har jeg vært på LOs studentkonferanse, hvor et av temaene som ble diskutert var gjennomgangen av landets studentsamskipnader som er utført av BDO på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. BDO presenterte rapporten, med kommentarer fra Guro Grimstad fra NTL, Ina Tandberg fra Studentenes Landsforbund og meg selv etterpå. Vi var alle tre kritiske til rapporten, fordi vi mener den trekker konklusjoner på sviktende grunnlag.

LOs studentkonferanse


Dessverre ble ikke denne delen av konferansen overført på nett, slik første del ble, men her kan du lese mine kommentarer til rapporten:

Studentsamskipnaden er ikke historie, studentsamskipnadene står fast som den viktigste leverandøren av velferdstilbud til studentene og vil gjøre det i uoverskuelig fremtid. Rapporten peker på noen utfordringer i forhold til studentsamskipnadenes organisering og styring, og jeg skal kommentere noen av dem, men aller først vil jeg si at jeg er glad for at rapporten bekrefter det vi har ment hele tiden – nemlig at det stort sett går veldig bra med studentsamskipnadene. Vi har noen utfordringer, og det er vi klar over, og vi ser frem til å samarbeide med Kunnskapsdepartementet, Samskipnadsrådet og alle landets studentsamskipnader for å gjøre samskipnadene enda bedre.

Studentstyring
Et av temaene som drøftes i rapporten er studentstyringen av samskipnadene. Jeg vil slå fast med en gang: Samskipnadene skal fortsatt være, og må være, styrt av studentene selv. Det er viktig at den lokale autonomien er stor og at de lokale studentdemokratiene fortsatt kan stå fritt til å velge hvorvidt studentene skal ha styreflertall. Det er studentene selv som kjenner sine velferdsbehov. Studentsamskipnadene er av studenter for studenter, og det er avgjørende at studentene selv kan forvalte sin egen velferd.

I rapporten trekkes tilbakekallingsretten, retten det lokale studentdemokratiet har til å trekke tilbake sine styremedlemmer, frem som problematisk. Det argumenteres med at dette kan forhindre studentrepresentantene fra å ta et reelt ansvar i styreposisjon, at det gir en populistisk tilnærming til styrevervet og det stilles spørsmålstegn ved om den er forenlig med god og forutsigbar økonomistyring. Tilbakekallingsretten har vært der i flere år og er benyttet i svært få tilfeller. Studentdemokratiene har respekt for dette virkemiddelet, og det er ikke noe som brukes i utide. Men tilbakekallingsretten er et viktig demokratisk prinsipp for oss fordi den sikrer reell brukerstyring. Et viktig moment er at de sakene som behandles av samskipnadsstyrene ofte har politiske, så vel som økonomiske, aspekter ved seg. Når Studentparlamentet i Stavanger valgte å tilbakekalle sine studentrepresentanter fordi de hadde stemt for at de internasjonale studentene må betale depositum, mens de norske studentene slipper, så handler ikke det om økonomisk ufornuft, men et bevisst politisk valg mot diskriminering. Det er da også en svakhet ved rapporten at man i arbeidet med den ikke har vært i kontakt med studentenes valgorgan, slik at denne dimensjonen ved studentrepresentasjonen kunne kommet tydeligere frem.

Studentenes kompetanse
Rapporten peker videre på at studentrepresentantene ofte mangler real- og formalkompetanse til å inneha styreverv. Særlig trekkes manglende økonomikunnskaper og erfaring frem som et problem og hevdes å bidra til svak økonomistyring. Med all respekt: Det samme kunne vært sagt om de andre styremedlemmene. Det er med undring jeg leser følgende, og jeg siterer: ”En del styreledere uttrykker at de kunne tenke seg at samskipnadens revisor hadde hyppigere møter med styret, grunnet at revisor har lenger erfaring og bedre økonomikompetanse enn studentstyremedlemmene”. Sitat slutt. Jeg er helt enig i at det for mange sikkert ville være både nyttig og lærerikt å ha hyppigere møter med revisor. Jeg er imidlertid helt sikker på at mange av de øvrige styremedlemmene ville hatt et like godt utbytte av det som studentene. Jeg vil tro at de færreste styremedlemmene i samskipnadsstyrene rundt omkring i landet har erfaring og økonomikompetanse som kan måle seg med revisor, det være seg om de er studenter, ansattrepresentanter eller representanter for utdanningsinstitusjonene. Og godt er det – for styrene er jo nettopp bredt sammensatt for at medlemmene skal representere ulike perspektiver og ulik kompetanse.

Når det er sagt, det er stor variasjon i hvor godt rustet studentrepresentantene er for å ta fatt på et styreverv, og det er ikke uproblematisk. Ikke alle studentene i samskipnadsstyrene har like gode forutsetninger for å tre inn i rollen som styremedlem, men dette er en utfordring det heldigvis er enkelt å gjøre noe med. Det samme kan for øvrig sies om alle valgte forsamlinger, det være seg et samskipnadsstyre, en nasjonal organisasjon eller Stortinget. Løsningen er ikke å legge ned forsamlingen eller endre sammensetningen, men å løfte de som blir valgt inn og gi dem den kompetansen de trenger, gjennom kursing og erfaringsoppbygging.

Vi mener et mulig tiltak for å sikre at studentene er forberedt på styreverv i studentsamskipnadene, kan være å gi felles kursing fra sentralt hold i for eksempel styrekompetanse og økonomi. Denne kursingen kan kanskje gjøres obligatorisk. Det vil sikre at studentene har de kunnskapene som trengs for å gjøre en god jobb i styret. Det kan i den forbindelse også kanskje være hensiktsmessig å se på muligheten for felles valgperioder mellom samskipnadene, for å gjøre det enklere å gi god opplæring til alle. Dette er tiltak som vi ønsker å se videre på, sammen med Kunnskapsdepartementet og studentsamskipnadene.

Kjerneoppgaver kontra randsoneaktiviteter
Rapporten problematiserer studentsamskipnadenes mulighet til å drive med forretningsvirksomhet og andre aktiviteter som ikke defineres som en del av samskipnadens kjerneoppgaver. Vi vil understreke viktigheten av at studentsamskipnadene får beholde selvråderetten på dette området. Det er svært viktig at studentsamskipnadene selv fortsatt får mulighet til å bestemme hvilke oppgaver man skal utføre, det være seg kjerneoppgaver eller randsoneaktiviteter. Studentsamskipnadene er svært ulike, studiestedene de tilhører er svært ulike og samskipnadene har dermed ulike behov. Ofte er det for eksempel svært store variasjoner i campusstrukturen. Noen utdanningsinstitusjoner har mange campus, noe som påvirker hvordan man organiserer velferdstilbudet. Ved små studiesteder vil det ofte være behov for å tilby tjenester til andre enn studenter for å klare å oppnå kritisk masse fordi studentmassen er så liten at det ikke går rundt om man tilbyr tjenester kun til studentene. Ekstern inntjening utgjør dessuten et verdifullt bidrag til mange samskipnader, som bidrar til å opprettholde og bedre velferdstilbudet for studentene.

Også de såkalte kjerneoppgavene må være opp til den enkelte studentsamskipnad å definere. På samme måte som vi mener at de lokale studentdemokratiene selv må få bestemme hvordan de ønsker at studentsamskipnaden skal styres, så mener vi at den enkelte studentsamskipnad lokalt må få bestemme hvilke velferdstilbud de ønsker å tilby. Hvilke tilbud det er behov for og ønske om vil variere fra sted til sted, og vil endres etter hvert som studentenes behov endres. Det er studentsamskipnadene selv som i samråd med studentene best kan avdekke de lokale studentenes ønsker og behov og tilpasse sine egne tilbud i tråd med det. Derfor vil en uttømmende definisjon av studentvelferd fra sentralt hold, slik rapporten foreslår, være svært uheldig.

Representasjon fra utdanningsinstitusjonene
Rapporten stiller spørsmålstegn ved om utdanningsinstitusjonene bør være representert i samskipnadsstyrene. Det stemmer nok at det er varierende samarbeidsklima mellom samskipnadene og utdanningsinstitusjonene, og at det mange steder er et forbedringspotensiale. Men løsningen er ikke å fjerne representasjon fra institusjonene i styrene, tvert i mot. Vi mener dette er svært viktig, fordi det er utdanningsinstitusjonene som i følge loven har det strategiske ansvaret for studentvelferden, mens samskipnadene har det operative ansvaret. For at dette lovpålagte ansvaret skal fungere, er det viktig at utdanningsinstitusjonene tar en aktiv del i studentvelferden for sine studenter, og vi mener at den beste måten å sikre dette på, er å ivareta representasjon fra utdanningsinstitusjonene i styrene. Dessuten får utdanningsinstitusjonenes strategier store konsekvenser for samskipnadene. Det beste eksempelet i så måte er kanskje de utfordringene internasjonalisering og innreisende studenter skaper for studentboligmarkedet.

Strukturrasjonalisering
Samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og studentsamskipnadene er ikke minst viktig tatt i betraktning av at utdanningssektoren er i endring. Et av de største satsningsområdene til Kunnskapsdepartementet er SAK, samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Oslofjordalliansen og fusjonsprosessen mellom HiAK og HiO er bare to eksempler på prosesser som foregår i sektoren vår. Disse prosessene preger også studentvelferden, og det er svært viktig at studentsamskipnadene følger med på denne utviklingen. Det kan nok være gevinster å hente på strukturrasjonalisering, også hos samskipnadene. Vi ser at et tettere samarbeid mellom, og eventuelt sammenslåinger av, studentsamskipnader kan være nødvendig i fremtiden. Det er imidlertid helt avgjørende at dette skjer på frivillig basis, og et godt eksempel er den forestående fusjonen mellom SIO og OAS. På samme måte som sektoren sto samlet mot tvangssammenslåinger av universiteter og høgskoler i kjølvannet av Stjernø-rapporten, så må vi stå sammen om at sammenslåinger av og samarbeid mellom samskipnader skal være frivillig.

Hva gjør studentorganisasjonene videre med rapporten?
Vi i studentorganisasjonene synes det er positivt at KD, ved å bestille denne rapporten, tar sitt tilsynsansvar overfor studentsamskipnadene på alvor. Vi anerkjenner også de utfordringene som rapporten peker på. Den viser at det er behov for å gjøre noen justeringer og videreutvikle samskipnadene for å gjøre dem enda bedre. Vi ønsker å samarbeide med KD, med Samskipnadsrådet og med samskipnadene i oppfølgingen av denne rapporten. Sammen tror jeg vi kan finne gode løsninger og tiltak, slik at studentsamskipnadene blir enda bedre i stand til å tilby et godt velferdstilbud til studentene.

Studentsamskipnadene bidrar til å sikre lik rett til utdanning ved å tilby supplerende velferdstjenester som er tilpasset studentenes unike behov. De er den beste måten å organisere studentvelferd på, og det er en unik virksomhetsform som det er verdt å verne om også i fremtiden. Studentsamskipnaden er absolutt ikke død, den lever i beste velgående.

Reklame