Bjørn Stensaker i Nifu Step gikk hardt ut i Aftenposten på søndag og anklaget universitets- og høgskolesektoren for å syte for mye. Sammenlignet med andre land har norske utdanningsinstitusjoner mer ressurser, bedre infrastruktur og mer autonomi enn de fleste, uttaler han.

At universitets- og høgskolesektoren beskyldes for å klage for mye er forsåvidt ikke noen nyhet, og det hender til tider at jeg langt på vei er enig i den kritikken selv… Men selv om jeg synes Stensaker har flere gode poenger, så synes jeg likevel at den ensidige kritikken er litt urettferdig. Jeg opplever at vi som snakker på vegne av UH-sektoren veldig ofte blir beskyldt for å skrike om mer penger, når det vi egentlig gjør er å etterlyse ambisjoner for høyere utdanning og en debatt om hvilken retning vi skal gå i. Så fort vi stiller spørsmålstegn ved regjeringens overordnede strategi for utviklingen av høyere utdanning, så blir vi møtt med at regjeringen allerede har bevilget masse til forskning og at de har økt budsjettene flere ganger.

Kritikken som ble reist fra UH-sektoren etter forrige statsbudsjett gikk i all hovedsak på innretningen på bevilgningene til sektoren, mer enn størrelsen på bevilgningene. Med økende grad av øremerking av midler til forskning, kommer særlig utdanningen under press fordi det er der det er mulig å frigjøre midler raskt. Jeg synes ikke at det å påpeke at nye studieplasser må følges opp med en satsning på utdanningskvalitet er å syte.

Jeg tror vi alle kan tjene på å snakke litt mer om de overordnede målene og hvordan vi skal nå dem, og litt mindre om kroner og øre…

Reklame