I NSO har vi lenge vært bekymret for det høye frafallet på enkelte utdanninger. Det snakkes så mye om frafall i videregående utdanning, men når hørte du sist en politiker som uttrykte bekymring for at veldig mange faller fra ingeniørstudiene eller sykepleiestudiene?

Vi skiller mellom to typer frafall i høyere utdanning: De som faller helt fra og de som bytter studium. Det første er det mest problematiske. Det å starte på ett studium, for så å finne ut at man egentlig har lyst til å studere noe annet, er veldig vanlig og kan på mange måter være positivt. Det vil alltid være noe frafall i høyere utdanning – noen blir syke og må avbryte studiene av den grunn, og andre finner ut at de har mer lyst til å begynne å jobbe. Noe frafall er altså naturlig, men når frafallet er så stort som det er særlig på de korte profesjonsutdanningene, så er det grunn til bekymring. Det er problematisk både for studentene, for utdanningsinstitusjonene og for samfunnet. Det hjelper ikke at det begynner tusenvis av nye ingeniørstudenter, når mange av dem faller fra og aldri blir de ingeniørene som samfunnet har behov for.

Så hva kan vi gjøre?
Vi vet for lite om hvor stort frafallet er og hva det skyldes, og derfor trenger vi mer kunnskap om denne problematikken. Men noe vet vi. Mange som faller fra, sier at bedre oppfølging og veiledning kunne forhindret det. Dessverre er det nettopp på oppfølging og veiledning at utdanningsinstitusjonene ofte kutter når økonomien blir trang. Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler er i stor grad basert på økonomiske insentiver, men det finnes få insentiver for å prioritere varierte vurderingsformer, tett oppfølging og veiledning tidlig i studiet. Man kan mene hva man vil om denne måten å budsjettere på, men det er liten tvil om at utdanningsinstitusjonene har tilpasset seg insentivsystemet. Forskningsproduksjonen har økt og man har tatt inn mange studenter fordi dette gir uttelling i insentivsystemet.

Finansieringssystemet mangler også insentiver for samarbeid. Det løste Tora Aasland ved å øremerke en pott med penger på Statsbudsjettet for 2010 til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Derfor har NSO foreslått en lignende ordning for å få lærestedene til å prioritere veiledning og oppfølging. Vårt forslag er at det innføres en søkbar pott (vi har foreslått 50 millioner) til å styrke veiledning i studiene, spesielt på bachelornivå, og en tilsvarende pott til å utvikle mer og bedre praksis i utdanningen. Ønske om bedre veiledning og oppfølging, samt bedre praksis, er noe av det vi får mest tilbakemeldinger på fra studentene vi snakker med. Tanken er at institusjonene kan søke på disse pottene hvis de har gode prosjekter innenfor for eksempel forebyggende veiledning.

I tillegg har vi foreslått at det bevilges friske midler til kompetanseheving av vitenskapelig ansatte, både for å bygge forskningskompetanse for de miljøene som mangler det og for å styrke den pedagogiske kompetansen til foreleserne. Dette er helt avgjørende for å heve kvaliteten på utdanningen, men det er veldig ressurskrevende.

Yngrebølgen
Nå venter vi flere studenter inn i høyere utdanning, som en følge av større ungdomskull og sterkere studietilbøyelighet. Det er bra, for samfunnet trenger flere med høyere utdanning, og både statsråd Tora Aasland og utdanningsinstitusjonene omtaler yngrebølgen som en stor mulighet til å sikre at samfunnet tilføres verdifull kompetanse. Tora Aasland har ofte uttalt at en av hennes viktigste oppgaver er å jobbe for flere studieplasser, spesielt innenfor de korte profesjonsutdanningene. Det er jeg enig i, både fordi vi trenger flere med høyere utdanning og fordi god tilgang til høyere utdanning er grunnleggende for prinsippet om lik rett til utdanning.

Jeg er likevel redd for at mange av de nye studentene vil falle fra fordi de ikke får god nok oppfølging. I tillegg til å opprette studieplasser, må Tora Aasland sørge for nok ressurser til at utdanningsinstitusjonene kan ivareta og heve utdanningskvaliteten. Blant annet må det finnes nok (faste!) vitenskapelig ansatte til å drive undervisning, forskning og veiledning. I tillegg er det avgjørende at utdanningsinstitusjonene prioriterer oppfølging av de nye studentene og at de ikke tar opp flere studenter enn de har kapasitet til å gi en god utdanning. Derfor håper jeg at Tora Aasland tar med seg forslagene våre når hun skal kjempe for flere studieplasser og mer midler til høyere utdanning.

Reklame