Internasjonalisering


Jeg er gjesteblogger hos NITO i dag og skriver om KrF sitt forslag om å innføre studieavgifter for internasjonale studenter.

Innlegget kan du lese her.

Debatten om skolepenger kommer stadig nærmere oss, og både Sverige og Danmark har nå innført skolepenger for internasjonale studenter. Høyres Studentforbund går nye veier i debatten om hvorvidt utenlandske studenter bør betale skolepenger for å studere ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. De foreslår at studentene i stedet for å betale i kroner og øre, skal betale for seg ved å arbeide gratis etter de har fullført utdanningen sin.

Jeg synes dette er et veldig dårlig forslag. Jeg er en stor tilhenger av gode samarbeidsordninger mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og aktører i arbeidslivet på den andre. Jeg er for gode praksisordninger, samarbeid om studentoppgaver og utveksling av kompetanse på tvers. «Pliktarbeid» er imidlertid et begrep det smaker dårlig av. Forslaget om at de internasjonale studentene skal måtte «betale for seg» ved å arbeide gratis etter at de har fullført utdannelsen sin, synes jeg er bakstreversk og lite konstruktivt. Både samfunnet og studentene selv er tjent med at studentene kommer ut i relevant (betalt!) jobb etter at de er ferdig utdannet.

Høyres Studentforbund er bekymret for at internasjonale studenter vil strømme til Norge nå som Sverige har innført studieavgifter. Andre har uttrykt at de er bekymret for at flinke studenter vil slutte å søke seg til Norge fordi skolepenger etter sigende skal være et tegn på kvalitet. Jeg er ikke bekymret for noen av delene. Hvert år søker mange dyktige internasjonale studenter seg til norske utdanningsinstitusjoner og vi ønsker at enda flere skal søke seg hit.

Det er viktig å fokusere på økt utdanningskvalitet, både for de norske studentene og de internasjonale studentene som kommer hit. På dette feltet er det fortsatt mye vi kan gjøre, men skolepenger er et sidespor (for ikke å si et feilskjær…) i den debatten. Derfor er jeg glad for at statssekretær Kyrre Lekve har uttalt at det er helt uaktuelt for den rødgrønne regjeringen å innføre studentbetaling. Jeg håper Norge vil fortsette å gå foran som et godt eksempel på et land hvor gratisprinsippet står høyt, også for internasjonale studenter. Det gjelder uavhengig av om man snakker om skolepenger eller om gratisarbeid.

Bolognaprosessen vekker mye oppmerksomhet globalt, og på Student Summit var også representanter fra de regionale studentorganisasjonene i Afrika, Asia og Australia invitert for å dele sine betraktninger om Bolognaprosessen. En av dem som gjorde størst inntrykk på meg, var Abdul Karim Hakib fra All African Student Union (AASU). For Abdul Karim Hakib er Bolognaprosessen en inspirasjon. Han har sett hvor involvert studentene har vært i både utformingen og implementeringen av prosessen og er imponert over hvor store påvirkningsmuligheter vi studenter har i Europa. Han minnet oss på hvor priviligerte vi tross alt er, og det er en påminnelse vi trenger. I mange afrikanske land risikerer du å bli diskriminert, bli satt ned i karakter eller ikke få godkjent emner eller ta eksamen hvis du kommer med kritiske uttalelser om utdanningsinstitusjonen, foreleseren eller faget ditt. I Norge har vi studenter alle muligheter til å drive fagkritikk, være med å påvirke hvordan vårt fagfelt eller vår utdanningsinstitusjon utvikler seg. Vi oppfordres til å delta, vi blir lyttet til og tatt på alvor, og våre perspektiver verdsettes. Dessverre er det alt for få studenter i Norge som benytter seg av denne muligheten, som vi tar for gitt.

En annen som gjorde inntrykk var Carla Drakeford fra den australske studentunionen. I Australia er det foreløpig bare universitetet i Melbourne som har tilpasset seg Bolognaprosessen, men flere utdanningsinstitusjoner vurderer å følge etter. I Melbourne har implementeringen av Bologna fått katastrofale konsekvenser: det er blitt kuttet drastisk i studie- og emnetilbudet til studentene, og studieprogrammer er blitt lagt ned, selv om det fortsatt går studenter der. Mange studenter blir dermed stående igjen med en ufullstendig grad. Det nye gradssystemet er dessuten lite anerkjent i arbeidslivet, og studenter med en grad fra universitetet i Melbourne har hatt problemer med å få jobb etter studiene (høres det kjent ut?). Det har dannet seg klare blokker mellom de som er for Bolognaprosessen og de som er sterkt i mot, og det er til og med utdanningsinstitusjoner som profilerer seg med å være anti-Bologna.

Den globale dimensjonen vil bli stadig viktigere i Bolognaprosessen i tiden fremover. For oss studenter blir det viktig å sikre at den globale dimesjonen ikke handler utelukkende om konkurranse mellom Europa og de andre kontinentene, men mer om samarbeid, mobilitet og kunnskapsutveksling. Bolognaprosessen kan være en inspirasjon for andre til å styrke studentmedvirkningen og studentperspektivet i høyere utdanning. Men den kan også bli misbrukt og implementert på en dårlig måte, som eksempelet fra Australia viser…

Parallelt med ministermøtet og feiringen i Wien samles studenter fra flere land for å demonstrere mot Bolognaprosessen. Bologna brenner, er budskapet fra demonstrantene. Det planlegges demonstrasjoner i gatene og veiblokkade for å hindre ministerne fra å komme frem, og en alternativ student summit vil bli arrangert fredag og lørdag.

Demonstrantene uttrykker sin misnøye med kutt i budsjettene til høyere utdanning og til studentvelferd. De mener Bolognaprosessen har ført til en markedsretting av høyere utdanning og en dreining mot master- og PhD-programmer som rettes mot eliten. De siste årene har flere og flere land i Europa innført skolepenger, både for internasjonale og nasjonale studenter. I mange land har skolepengene økt, velferdstilbudet til studentene forverret og utdanningen blitt mer markedsorientert i kjølvannet av de mange reformene som er blitt gjennomført de siste årene. Ofte er dette reformer som ikke handler om implementering av Bolognaprosessen, men helt andre nasjonale agendaer som strider mot Bolognaprosessens mål. Dette bidrar til å undergrave Bolognaprosessens legitimitet og potensiale.

Jeg er en av de studentene som skal delta på feiringen av Bolognaprosessen og åpningen av det europeiske området for høyere utdanning i kveld. Samtidig vil andre studenter samle seg for å markere sin motstand. I bunn og grunn jobber vi mot samme mål – lik rett og like muligheter til å ta høyere utdanning, god kvalitet i utdanningen og gode velferdsordninger for studentene. I mine øyne er Bolognaprosessen en demokratisk og god prosess, som setter studentene i sentrum, og demonstrantenes kritikk er dermed rettet mot feil mål. Samtidig deler jeg (og millioner av andre studenter i Europa) demonstrantenes sinne over kutt i studiekvalitet, studietilbud og studentvelferd, kombinert med økte studieavgifter og økte forskjeller. Jeg tror at vi vil lykkes, men vi har en lang vei å gå før vi er i mål.

Her kan du se demonstrantenes mobiliseringsvideo:

I dag ble ESUs publikasjon Bologna at the Finish Line (BAFL) offentliggjort. Opprinnelig var Bolognaprosessen ment å være gjennomført innen 2010, men i dag vet vi at det er mye som gjenstår før vi er i mål. Derfor er tidsperspektivet for prosessen utvidet til 2020. Bologna at the Finish Line peker på de områdene der studentene mener det fortsatt gjenstår utfordringer før målet med Bolognaprosessen er nådd og der det er viktig å sette inn tiltak de neste 10 årene.

På Student Summit har vi utarbeidet en deklarasjon fra studentene til ministermøtet. Jeg håper ministerne tar med seg studentenes perspektiver når de skal meisle ut hvor vi vil med Bolognaprosessen de neste årene. Et veldig positivt element med Bolognaprosessen er at studentmedvirkningen er høy, og det er viktig at studentene fortsatt er i sentrum i neste fase av prosessen.

I dag ble også dokumentaren «Faces of Bologna» vist for første gang. Dokumentaren er utarbeidet av ESU, og viser intervjuer med studenter fra mange land om de ulike utfordringer studentene fortsatt møter, særlig i forbindelse med mobilitet og den sosiale dimensjonen. Lav studiestøtte og mangel på studentboliger er eksempler på saker som studenter over hele Europa er opptatt av.

I Norge har vi kommet langt, men ikke langt nok. Sett i et europeisk perspektiv, har vi relativt høy studiestøtte og mange gode støtteordninger for oss studenter. Norge er et forbilde for mange andre land når det kommer til studentvelferd. Likevel har vi en vei å gå før vi får reell lik rett til utdanning i Norge. Veldig mange studenter må jobbe ved siden av studiene eller får tilskudd hjemmefra fordi de ikke klarer seg på studielån alene. Det vil være en god investering, både for samfunnet og hver enkelt student, å gi disse studentene mulighet til å bruke den tiden de trenger og ønsker å bruke på studiene.

Denne uken arrangerer European Students’ Union (ESU) Student Summit (ESS10) i Wien, med temaet «Bologna and Lisbon – mutually exclusive or sides of the same coin?»

Det er nå 10 år siden Bolognaprosessen ble igangsatt, og senere i uken samles ministerne for høyere utdanning i Bologna-landene for å feire hvor langt vi har kommet. Det er med andre ord tid for tilbakeblikk – hvor langt har vi egentlig kommet siden ministermøtet i Bologna i 1999?

Svaret er at de ulike landene ligger svært ulikt an i hvor langt de har kommet med implementeringen av prosessen. Noen land, deriblant Norge, har kommet veldig langt, mens andre har først begynt å implementere prosessen de seneste årene. ESU har lenge vært kritiske til den såkalte «à la carte»-implementeringen av prosessen, det vil si at de ulike landene har selv valgt hvilke prioriteringer («action lines») de ønsket å implementere.

For en gjennomgang av hvor langt prosessen er kommet i de ulike landene, sett fra studentenes perspektiv, så anbefales Bologna with Student Eyes. Bologna with Student Eyes er en publikasjon som ESU utgir hvert andre år i forbindelse med ministermøtene.

I morgen presenteres ESUs seneste publikasjon, Bologna at the Finish Line, som er en statusrapport om hvor Bolognaprosessen står i de ulike medlemslandene i Bologna-sarmarbeidet. Jeg vil tro at det fortsatt er mye som gjenstår, også i Norge, før vi er i mål.

StL-jentene forbereder seg til neste post på programmet

På ESS10 diskuterer vi også hvordan EUs Lisboa-strategi virker inn på Bolognaprosessen. Lisboa-strategien har som mål å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomien i verden, mens Bolognaprosessen handler om å utvikle et europeisk område for høyere utdanning (European Higher Education Area – EHEA). De to prosessene har altså veldig ulike mål, og fungerer ulikt, men likevel opplever vi at de ofte blandes sammen. Dette gjelder både i EU-landene og i de øvrige Bologna-landene. For ESU er det viktig at de to prosessene holdes adskilt. Dette har flere grunner, men den ene er at det i Bolognasamarbeidet er tungt innslag av studentmedvirkning, noe det ikke er i arbeidet med Lisboa-strategien. Desto viktigere er det at vi studenter følger med på det som skjer i EUs utdanningssamarbeid, slik at vi kan påvirke der vi har mulighet og sikre studentperspektivet også her.

Julie, den ene halvdelen av NSU-delegasjonen.