Studiekvalitet


I NSO har vi lenge vært bekymret for det høye frafallet på enkelte utdanninger. Det snakkes så mye om frafall i videregående utdanning, men når hørte du sist en politiker som uttrykte bekymring for at veldig mange faller fra ingeniørstudiene eller sykepleiestudiene?

Vi skiller mellom to typer frafall i høyere utdanning: De som faller helt fra og de som bytter studium. Det første er det mest problematiske. Det å starte på ett studium, for så å finne ut at man egentlig har lyst til å studere noe annet, er veldig vanlig og kan på mange måter være positivt. Det vil alltid være noe frafall i høyere utdanning – noen blir syke og må avbryte studiene av den grunn, og andre finner ut at de har mer lyst til å begynne å jobbe. Noe frafall er altså naturlig, men når frafallet er så stort som det er særlig på de korte profesjonsutdanningene, så er det grunn til bekymring. Det er problematisk både for studentene, for utdanningsinstitusjonene og for samfunnet. Det hjelper ikke at det begynner tusenvis av nye ingeniørstudenter, når mange av dem faller fra og aldri blir de ingeniørene som samfunnet har behov for.

Så hva kan vi gjøre?
Vi vet for lite om hvor stort frafallet er og hva det skyldes, og derfor trenger vi mer kunnskap om denne problematikken. Men noe vet vi. Mange som faller fra, sier at bedre oppfølging og veiledning kunne forhindret det. Dessverre er det nettopp på oppfølging og veiledning at utdanningsinstitusjonene ofte kutter når økonomien blir trang. Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler er i stor grad basert på økonomiske insentiver, men det finnes få insentiver for å prioritere varierte vurderingsformer, tett oppfølging og veiledning tidlig i studiet. Man kan mene hva man vil om denne måten å budsjettere på, men det er liten tvil om at utdanningsinstitusjonene har tilpasset seg insentivsystemet. Forskningsproduksjonen har økt og man har tatt inn mange studenter fordi dette gir uttelling i insentivsystemet.

Finansieringssystemet mangler også insentiver for samarbeid. Det løste Tora Aasland ved å øremerke en pott med penger på Statsbudsjettet for 2010 til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Derfor har NSO foreslått en lignende ordning for å få lærestedene til å prioritere veiledning og oppfølging. Vårt forslag er at det innføres en søkbar pott (vi har foreslått 50 millioner) til å styrke veiledning i studiene, spesielt på bachelornivå, og en tilsvarende pott til å utvikle mer og bedre praksis i utdanningen. Ønske om bedre veiledning og oppfølging, samt bedre praksis, er noe av det vi får mest tilbakemeldinger på fra studentene vi snakker med. Tanken er at institusjonene kan søke på disse pottene hvis de har gode prosjekter innenfor for eksempel forebyggende veiledning.

I tillegg har vi foreslått at det bevilges friske midler til kompetanseheving av vitenskapelig ansatte, både for å bygge forskningskompetanse for de miljøene som mangler det og for å styrke den pedagogiske kompetansen til foreleserne. Dette er helt avgjørende for å heve kvaliteten på utdanningen, men det er veldig ressurskrevende.

Yngrebølgen
Nå venter vi flere studenter inn i høyere utdanning, som en følge av større ungdomskull og sterkere studietilbøyelighet. Det er bra, for samfunnet trenger flere med høyere utdanning, og både statsråd Tora Aasland og utdanningsinstitusjonene omtaler yngrebølgen som en stor mulighet til å sikre at samfunnet tilføres verdifull kompetanse. Tora Aasland har ofte uttalt at en av hennes viktigste oppgaver er å jobbe for flere studieplasser, spesielt innenfor de korte profesjonsutdanningene. Det er jeg enig i, både fordi vi trenger flere med høyere utdanning og fordi god tilgang til høyere utdanning er grunnleggende for prinsippet om lik rett til utdanning.

Jeg er likevel redd for at mange av de nye studentene vil falle fra fordi de ikke får god nok oppfølging. I tillegg til å opprette studieplasser, må Tora Aasland sørge for nok ressurser til at utdanningsinstitusjonene kan ivareta og heve utdanningskvaliteten. Blant annet må det finnes nok (faste!) vitenskapelig ansatte til å drive undervisning, forskning og veiledning. I tillegg er det avgjørende at utdanningsinstitusjonene prioriterer oppfølging av de nye studentene og at de ikke tar opp flere studenter enn de har kapasitet til å gi en god utdanning. Derfor håper jeg at Tora Aasland tar med seg forslagene våre når hun skal kjempe for flere studieplasser og mer midler til høyere utdanning.

Aftenposten rapporterte i går at Sveriges utdanningsminister går inn for å innføre 3 semestere og fjerne sommerferien til studentene. I dag hiver opposisjonen på Stortinget seg på, og uttaler at de synes dette er en god idé og noe vi bør se på også i Norge.

Dette er ikke noe nytt forslag. Det ble diskutert på 90-tallet i forbindelse med Høgskolereformen, og det ble diskutert på begynnelsen av 2000-tallet da Kvalitetsreformen ble innført. Det er en åpning i UH-loven for sommersemester, men det er ikke veldig utbredt. Dersom man skulle innført dette som en generell ordning, ville det kreve store omlegginger og store ressurser.

I dag er mange studenter helt avhengig av den inntekten de skaffer seg om sommeren for å klare seg gjennom studieåret. Selv om vi lykkes med å øke studiestøtten, så vil fortsatt mange studenter ønske å bruke sommeren til å skaffe seg relevant arbeidserfaring. Mange bedrifter og virksomheter er også avhengig av den arbeidskraften studentene utgjør om sommeren.

Bakgrunnen for den svenske regjeringens forslag, er å få studentene raskere igjennom studiene. Det var også noe av målsetningen med Kvalitetsreformen og noe som stadig preger debatten her hjemme. Jeg opplever at det er så alt for mye debatt om å få studentene inn i studiet og å få dem ut på andre siden, men veldig lite om det som skjer i mellom. Målet med å ta høyere utdanning er ikke å komme fortest mulig igjennom, det er å tilegne seg kunnskap og kompetanse, og å fordype seg i et fagfelt. Å studere er en modningsprosess, og det tar tid. Selvsagt er det viktig at folk kommer igjennom studiene, men det viktigste er at studentene lærer det de skal.

Det siste universitets- og høgskolesektoren trenger er en ny, kostbar strukturreform. I stedet for å diskutere strukturen, bør vi rette fokus mot innholdet i studiene. Hvis vi ønsker at studentene skal lykkes med studiene og komme gjennom på normert tid, så er nøkkelen oppfølging og mulighet til fordypning. Vi trenger økt studiestøtte, slik at vi kan bruke den tiden vi trenger på studiene våre. Vi trenger god veiledning og tett oppfølging fra foreleserne våre. Det er der vi bør sette inn ressursene. Nøkkelen er å bruke midler på å heve utdanningskvaliteten, å heve studiestøtten og å sikre studentene rimelige botilbud. Det vi trenger er en kvalitetsdebatt, ikke noen ny strukturdebatt.

I går la handlingsromgruppa frem sin rapport, Handlingsrom for kvalitet. Mottakelsen av rapporten har stort sett vært god, med unntak av kritikk fra enkelte for at rapporten ikke går langt nok i å vurdere hva utdanningsinstitusjonene selv kan gjøre for å utvide eget handilngsrom. Modig, men ikke modig nok, som Tora Aasland uttalte i sin første reaksjon.

Jeg har representert studentene i utvalget, og jeg er godt fornøyd med resultatet vi har kommet frem til. Tatt i betraktning hvor kort tid vi har hatt og hvor mange vi var i utvalget, så er jeg veldig godt fornøyd med at vi har kommet frem til et såpass samstemt resultat. Nå ser jeg frem til debatten om tiltakene gruppen har foreslått. Tora Aasland har allerede pekt på flere konkrete tiltak som hun vil følge opp fremover, blant annet tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansatte.

Noe av det viktigste for meg har vært å slå fast prinsippet om at all høyere utdanning i Norge skal være forskningsbasert og at det ikke er aktuelt å lempe på kravene i Kvalitetsreformen for å skape mer handlingsrom. Dette står gruppen samlet om i rapporten.

De tre viktigste utfordringene for handlingsrommet til universitetene og høgskolene, er i mine øyne den ventede studentveksten, det store opptaket av studenter som bare finansieres over resultatmidlene, samt ubalansen mellom frie og øremerkede midler. Alt dette kan svekke utdanningskvaliteten, og gjør det i noen tilfeller allerede i dag.

Studentveksten vil true utdanningskvaliteten hvis man ikke setter inn nok ressurser til å sikre god veiledning og oppfølging av studentene. Mange av de korte profesjonsutdanningene hvor regjeringen ønsker å opprette flere studieplasser er dessuten praksistunge fag, og det er viktig å sikre god tilgang på praksisplasser og god kvalitet på praksisoppholdet.

Studentveksten representerer i tillegg en stor utfordring fordi kapasiteten til å ta i mot nye studenter er sprengt mange steder, slik at nye studieplasser krever investering i infrastruktur og bygg. Noe av årsaken til at kapasiteten er sprengt skyldes at utdanningsinstitusjonene har tatt opp flere studenter enn de har hatt finansiering for. Det har vært delvis en ønsket utvikling, fordi utdanningsinstitusjonene har brukt det handlingsrommet som ble gitt dem etter Kvalitetsreformen og har svart på insentivene i finansieringssystemet. Dessuten har det bidratt til å opprettholde god tilgang til høyere utdanning.

Forventet studentvekst

Det blir imidlertid problematisk når overopptaket blir så stort at det går ut over utdanningskvaliteten. I tillegg gir det en utfordring når det skal opprettes nye studieplasser, fordi institusjonene allerede har brukt opp den ledige kapasiteten.

Etter at statsbudsjettet for 2010 ble lagt frem, gikk mye av kritikken på at det var en ubalanse mellom frie og øremerkede midler, og dette var noe av bakteppet for at handlingsromgruppen ble satt ned. Jeg mener dette fortsatt er en høyaktuell problemstilling, og gruppen har dokumentert at bevilgningsveksten de siste årene i stor grad har vært bundet opp, blant annet i lønns- og prisvekst. En større andel frie midler vil gi institusjonene et større handlingsrom til å kunne gjøre egne prioriteringer og til å sikre kvalitet i kjerneoppgavene, utdanning og forskning.

Arbeidsgruppen skulle se på tiltak innenfor dagens bevilgningsrammer, og jeg mener vi har holdt oss til mandatet. Hvis forslagene våre blir fulgt opp, vil det ha mye å si for utdanningsinstitusjonenes økonomiske handlingsrom, og kan få en positiv effekt på utdanningskvaliteten. Hvis spådommene om utdanningsbølgen slår til, er det likevel ikke nok. Universitets- og høgskolesektoren trenger økte bevilgninger for å kunne å tilby utdanning av høy kvalitet til så mange nye studenter og for å kunne bygge opp infrastruktur til å ta i mot studentøkningen.

Les pressemeldingen fra NSU og StL her.

Det har lenge vært mye fokus på den såkalte studentbølgen (utdanningsbølgen, studenteksplosjonen… kjært barn har mange navn). Ungdomskullene øker, det samme gjør studietilbøyeligheten. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 og i statsbudsjettet for 2010 bevilget regjeringen flere studieplasser. Dette for å sikre fortsatt god tilgang på høyere utdanning og at velferdsstaten får tilgang på nok utdannet arbeidskraft i årene som kommer. Sannsynligvis vil det samme skje i statsbudsjettet for 2011, altså at regjeringen vil bevilger flere studieplasser.

Jeg mener det er viktig å sikre tilgangen til høyere utdanning og dermed opprette flere studieplasser, når søkningen til høyere utdanning forventes å øke. Samtidig mener jeg det vil være katastrofalt å øke kapasiteten uten å sikre at studiekvaliteten opprettholdes. Den siste uken har det kommet flere urovekkende signaler fra universitets- og høgskolesektoren. Dagsavisen advarte mandag mot universiteter på sparebluss: UiO, NTNU og UiB har måttet gjennomføre drastiske kutt som stort sett har gått ut over utdanningen. Universitas skriver i dag at UiO kanskje må se seg nødt til å kutte i antall studieplasser – ikke øke, slik regjeringen legger opp til – for å klare å ivareta kvaliteten.

Lik rett til utdanning handler om å gi flest mulig muligheten til å ta høyere utdanning, men det handler også om at den utdanning som tilbys skal holde god kvalitet. I morgen legger handlingsromgruppen, som jeg har sittet i de siste månedene, frem sin rapport. Jeg håper regjeringen tar rapporten vår og de anbefalingene vi kommer med på alvor. De er nødt til å reagere på de signalene som nå kommer frem fra alle deler av universitets- og høgskolesektoren, og som studentorganisasjonene har advart om lenge. Vi klarer ikke å bygge et kunnskapssamfunn uten å satse på høyere utdanning.

Ina Tandberg (leder i StL) og jeg har dette leserinnlegget på trykk i dagens utgave av Dagsavisen:

Kalkulator eller kvalitet?

De siste ukene har det pågått en debatt mellom Knut Heidar (dekan ved UiO) og Kyrre Lekve (politisk rådgiver for Tora Aasland) i Dagsavisen om hvordan finansieringssystemet enten tilrettelegger for eller hindrer utdanningsinstitusjonene å ta opp et ansvarlig antall studenter og gi studentene en kvalitetsutdanning. Diskusjonen har blitt en kalkulatordebatt fremfor en kvalitetsdebatt. Det synes studentorganisasjonene at både Heidar og Lekve burde hevet seg over.

Staten har ansvaret for høy kvalitet i utdanningen, og utdanningsinstitusjonene har det operative ansvaret for å gjennomføre dette gjennom rammene de får. Det er et felles ansvar å sørge for at utdanningen studentene får er av høy kvalitet. Dette ansvaret tar verken Knut Heidar eller Kyrre Lekve. Det mest interessante i denne debatten er at den viser hvordan diskusjonene om finansieringen av høyere utdanning foregår i dag.

For studentene er det åpenbart at det i dag ikke er nok penger å gi forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Finansieringssystemet har klare svakheter fordi det oppfordrer institusjonene til å ta inn flere studenter enn de på på det aktuelle tidspunktet har råd til, og fordi de er pålagt for mange oppgaver som skal løses innenfor rammene som finnes. Hovedproblemet er imidlertid ikke finansieringssystemet i seg selv, og debatten om hvilke tall og incentiver som ligger til grunn er et sidespor fra det som burde vært hoveddebatten – nemlig om de økonomiske rammene er gode nok.

De siste årene har det utviklet seg en norm om at flere og flere av de oppgavene og satsningene som legges til utdanningsinstitusjonene øremerkes, men ikke fullfinansieres. Politikerne ønsker mer styring over kursen høyere utdanning tar, men er ikke villig til å betale hele regningen for det. Det gjør at handlingsrommet til å prioritere lokalt ved utdanningsinstitusjonene stadig blir mindre. I tillegg har det vært en nødvendig satsning på kompetanseheving blant de ansatte, som igjen har ført til høyere lønninger.

Dette gjør at primæroppgaven høyere utdanning nedprioriteres, bevisst eller ubevisst, fordi handlingsrommet til å satse på utdanningskvalitet stadig minker. Dette går utover studentene, og til slutt samfunnet som ikke får arbeidstakere med den kompetansen og de ferdighetene som trengs.

Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever en kunnskapsmilliard til økt finansiering av høyere utdanning. Diskusjonen bør i større grad rettes mot hva man kan få til med økte bevilgninger, i stedet for å krangle om hvem som eier sannheten om tallene og hvilke incentiver som virker hvordan for hvem. Kalkulatordebatten til Knut Heidar og Kyrre Lekve er et sidespor fra hva som er viktig, og man burde kunne forvente et høyere refleksjonsnivå om hva som er verdt å bruke tid på.