Utdanningsbølgen


I NSO har vi lenge vært bekymret for det høye frafallet på enkelte utdanninger. Det snakkes så mye om frafall i videregående utdanning, men når hørte du sist en politiker som uttrykte bekymring for at veldig mange faller fra ingeniørstudiene eller sykepleiestudiene?

Vi skiller mellom to typer frafall i høyere utdanning: De som faller helt fra og de som bytter studium. Det første er det mest problematiske. Det å starte på ett studium, for så å finne ut at man egentlig har lyst til å studere noe annet, er veldig vanlig og kan på mange måter være positivt. Det vil alltid være noe frafall i høyere utdanning – noen blir syke og må avbryte studiene av den grunn, og andre finner ut at de har mer lyst til å begynne å jobbe. Noe frafall er altså naturlig, men når frafallet er så stort som det er særlig på de korte profesjonsutdanningene, så er det grunn til bekymring. Det er problematisk både for studentene, for utdanningsinstitusjonene og for samfunnet. Det hjelper ikke at det begynner tusenvis av nye ingeniørstudenter, når mange av dem faller fra og aldri blir de ingeniørene som samfunnet har behov for.

Så hva kan vi gjøre?
Vi vet for lite om hvor stort frafallet er og hva det skyldes, og derfor trenger vi mer kunnskap om denne problematikken. Men noe vet vi. Mange som faller fra, sier at bedre oppfølging og veiledning kunne forhindret det. Dessverre er det nettopp på oppfølging og veiledning at utdanningsinstitusjonene ofte kutter når økonomien blir trang. Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler er i stor grad basert på økonomiske insentiver, men det finnes få insentiver for å prioritere varierte vurderingsformer, tett oppfølging og veiledning tidlig i studiet. Man kan mene hva man vil om denne måten å budsjettere på, men det er liten tvil om at utdanningsinstitusjonene har tilpasset seg insentivsystemet. Forskningsproduksjonen har økt og man har tatt inn mange studenter fordi dette gir uttelling i insentivsystemet.

Finansieringssystemet mangler også insentiver for samarbeid. Det løste Tora Aasland ved å øremerke en pott med penger på Statsbudsjettet for 2010 til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Derfor har NSO foreslått en lignende ordning for å få lærestedene til å prioritere veiledning og oppfølging. Vårt forslag er at det innføres en søkbar pott (vi har foreslått 50 millioner) til å styrke veiledning i studiene, spesielt på bachelornivå, og en tilsvarende pott til å utvikle mer og bedre praksis i utdanningen. Ønske om bedre veiledning og oppfølging, samt bedre praksis, er noe av det vi får mest tilbakemeldinger på fra studentene vi snakker med. Tanken er at institusjonene kan søke på disse pottene hvis de har gode prosjekter innenfor for eksempel forebyggende veiledning.

I tillegg har vi foreslått at det bevilges friske midler til kompetanseheving av vitenskapelig ansatte, både for å bygge forskningskompetanse for de miljøene som mangler det og for å styrke den pedagogiske kompetansen til foreleserne. Dette er helt avgjørende for å heve kvaliteten på utdanningen, men det er veldig ressurskrevende.

Yngrebølgen
Nå venter vi flere studenter inn i høyere utdanning, som en følge av større ungdomskull og sterkere studietilbøyelighet. Det er bra, for samfunnet trenger flere med høyere utdanning, og både statsråd Tora Aasland og utdanningsinstitusjonene omtaler yngrebølgen som en stor mulighet til å sikre at samfunnet tilføres verdifull kompetanse. Tora Aasland har ofte uttalt at en av hennes viktigste oppgaver er å jobbe for flere studieplasser, spesielt innenfor de korte profesjonsutdanningene. Det er jeg enig i, både fordi vi trenger flere med høyere utdanning og fordi god tilgang til høyere utdanning er grunnleggende for prinsippet om lik rett til utdanning.

Jeg er likevel redd for at mange av de nye studentene vil falle fra fordi de ikke får god nok oppfølging. I tillegg til å opprette studieplasser, må Tora Aasland sørge for nok ressurser til at utdanningsinstitusjonene kan ivareta og heve utdanningskvaliteten. Blant annet må det finnes nok (faste!) vitenskapelig ansatte til å drive undervisning, forskning og veiledning. I tillegg er det avgjørende at utdanningsinstitusjonene prioriterer oppfølging av de nye studentene og at de ikke tar opp flere studenter enn de har kapasitet til å gi en god utdanning. Derfor håper jeg at Tora Aasland tar med seg forslagene våre når hun skal kjempe for flere studieplasser og mer midler til høyere utdanning.

Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 4. august 2010:

Anna Werenskjold stiller i DN fredag 30. juli spørsmålstegn ved at det blir flere eldre studenter i Norge, og hevder at disse tar opp plassen til de yngre studentene. For oss i Norsk studentorganisasjon er det et grunnleggende krav at alle skal ha samme mulighet til å ta høyere utdanning. Det gjelder også om du velger å studere etter å ha vært i arbeid en stund, vært syk, ufør eller av andre grunner ikke har tatt utdanning rett etter videregående.

Det er en utfordring at antall studenter vil øke i årene fremover, men løsningen for å takle utdanningsbølgen er ikke å stenge dørene for de eldre studentene. For å håndtere utdanningsbølgen må det opprettes flere studieplasser og det må investeres i utdanningskvalitet, spesielt i oppfølging og veiledning av studentene. Det vil bidra til å redusere feilvalg og til at færrre blir forsinket i studiene. Studiefinansieringen må økes slik at studentene kan konsentrere seg om studiene. I tillegg må det legges til rette for at de som ønsker det kan ta studier i utlandet.

Livslang læring er et viktig bidrag til et mer kunnskapsbasert samfunn. Ikke alle vet hva de ønsker å gjøre med livene sine når de er 19 år gamle. Det må være rom for å finne ut at man ønsker å utdanne seg, eller å vende tilbake til studiene, etter å ha jobbet noen år. La oss slutte å se på disse studentene som et problem, og heller diskutere hvordan vi skal sikre at alle studenter i Norge får en utdanning av høy faglig kvalitet.

Anne Karine Nymoen,
Leder for Norsk studentorganisasjon

I går la handlingsromgruppa frem sin rapport, Handlingsrom for kvalitet. Mottakelsen av rapporten har stort sett vært god, med unntak av kritikk fra enkelte for at rapporten ikke går langt nok i å vurdere hva utdanningsinstitusjonene selv kan gjøre for å utvide eget handilngsrom. Modig, men ikke modig nok, som Tora Aasland uttalte i sin første reaksjon.

Jeg har representert studentene i utvalget, og jeg er godt fornøyd med resultatet vi har kommet frem til. Tatt i betraktning hvor kort tid vi har hatt og hvor mange vi var i utvalget, så er jeg veldig godt fornøyd med at vi har kommet frem til et såpass samstemt resultat. Nå ser jeg frem til debatten om tiltakene gruppen har foreslått. Tora Aasland har allerede pekt på flere konkrete tiltak som hun vil følge opp fremover, blant annet tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansatte.

Noe av det viktigste for meg har vært å slå fast prinsippet om at all høyere utdanning i Norge skal være forskningsbasert og at det ikke er aktuelt å lempe på kravene i Kvalitetsreformen for å skape mer handlingsrom. Dette står gruppen samlet om i rapporten.

De tre viktigste utfordringene for handlingsrommet til universitetene og høgskolene, er i mine øyne den ventede studentveksten, det store opptaket av studenter som bare finansieres over resultatmidlene, samt ubalansen mellom frie og øremerkede midler. Alt dette kan svekke utdanningskvaliteten, og gjør det i noen tilfeller allerede i dag.

Studentveksten vil true utdanningskvaliteten hvis man ikke setter inn nok ressurser til å sikre god veiledning og oppfølging av studentene. Mange av de korte profesjonsutdanningene hvor regjeringen ønsker å opprette flere studieplasser er dessuten praksistunge fag, og det er viktig å sikre god tilgang på praksisplasser og god kvalitet på praksisoppholdet.

Studentveksten representerer i tillegg en stor utfordring fordi kapasiteten til å ta i mot nye studenter er sprengt mange steder, slik at nye studieplasser krever investering i infrastruktur og bygg. Noe av årsaken til at kapasiteten er sprengt skyldes at utdanningsinstitusjonene har tatt opp flere studenter enn de har hatt finansiering for. Det har vært delvis en ønsket utvikling, fordi utdanningsinstitusjonene har brukt det handlingsrommet som ble gitt dem etter Kvalitetsreformen og har svart på insentivene i finansieringssystemet. Dessuten har det bidratt til å opprettholde god tilgang til høyere utdanning.

Forventet studentvekst

Det blir imidlertid problematisk når overopptaket blir så stort at det går ut over utdanningskvaliteten. I tillegg gir det en utfordring når det skal opprettes nye studieplasser, fordi institusjonene allerede har brukt opp den ledige kapasiteten.

Etter at statsbudsjettet for 2010 ble lagt frem, gikk mye av kritikken på at det var en ubalanse mellom frie og øremerkede midler, og dette var noe av bakteppet for at handlingsromgruppen ble satt ned. Jeg mener dette fortsatt er en høyaktuell problemstilling, og gruppen har dokumentert at bevilgningsveksten de siste årene i stor grad har vært bundet opp, blant annet i lønns- og prisvekst. En større andel frie midler vil gi institusjonene et større handlingsrom til å kunne gjøre egne prioriteringer og til å sikre kvalitet i kjerneoppgavene, utdanning og forskning.

Arbeidsgruppen skulle se på tiltak innenfor dagens bevilgningsrammer, og jeg mener vi har holdt oss til mandatet. Hvis forslagene våre blir fulgt opp, vil det ha mye å si for utdanningsinstitusjonenes økonomiske handlingsrom, og kan få en positiv effekt på utdanningskvaliteten. Hvis spådommene om utdanningsbølgen slår til, er det likevel ikke nok. Universitets- og høgskolesektoren trenger økte bevilgninger for å kunne å tilby utdanning av høy kvalitet til så mange nye studenter og for å kunne bygge opp infrastruktur til å ta i mot studentøkningen.

Les pressemeldingen fra NSU og StL her.

Det har lenge vært mye fokus på den såkalte studentbølgen (utdanningsbølgen, studenteksplosjonen… kjært barn har mange navn). Ungdomskullene øker, det samme gjør studietilbøyeligheten. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 og i statsbudsjettet for 2010 bevilget regjeringen flere studieplasser. Dette for å sikre fortsatt god tilgang på høyere utdanning og at velferdsstaten får tilgang på nok utdannet arbeidskraft i årene som kommer. Sannsynligvis vil det samme skje i statsbudsjettet for 2011, altså at regjeringen vil bevilger flere studieplasser.

Jeg mener det er viktig å sikre tilgangen til høyere utdanning og dermed opprette flere studieplasser, når søkningen til høyere utdanning forventes å øke. Samtidig mener jeg det vil være katastrofalt å øke kapasiteten uten å sikre at studiekvaliteten opprettholdes. Den siste uken har det kommet flere urovekkende signaler fra universitets- og høgskolesektoren. Dagsavisen advarte mandag mot universiteter på sparebluss: UiO, NTNU og UiB har måttet gjennomføre drastiske kutt som stort sett har gått ut over utdanningen. Universitas skriver i dag at UiO kanskje må se seg nødt til å kutte i antall studieplasser – ikke øke, slik regjeringen legger opp til – for å klare å ivareta kvaliteten.

Lik rett til utdanning handler om å gi flest mulig muligheten til å ta høyere utdanning, men det handler også om at den utdanning som tilbys skal holde god kvalitet. I morgen legger handlingsromgruppen, som jeg har sittet i de siste månedene, frem sin rapport. Jeg håper regjeringen tar rapporten vår og de anbefalingene vi kommer med på alvor. De er nødt til å reagere på de signalene som nå kommer frem fra alle deler av universitets- og høgskolesektoren, og som studentorganisasjonene har advart om lenge. Vi klarer ikke å bygge et kunnskapssamfunn uten å satse på høyere utdanning.

I går deltok jeg på et seminar i regi av Universitetet i Oslo , hvor temaet var hvordan vi skal håndtere studentveksten som er forventet å komme de neste fire årene. Bakgrunnen er en prognose som ble presentert i Stortingsmeldingen Utdanningslinja som ble lagt frem i juni og som skal behandles i Stortinget våren 2010. Prognosen i Utdanningslinja viser en forventet studentvekst på opp mot 80.000 innen 2013, noe som naturlig nok har skapt mye debatt i høst. På seminaret presenterte KD nye oppdaterte prognoser for studentveksten, hvor tallet er justert ned til mellom 17.000 og 33.000 innen 2013:

Tall fra SSB og Kunnskapsdepartementet

De nye prognosene viser en langt mer håndterlig studentvekst enn det som først ble forespeilet, men likevel er en slik økning av studentmassen en stor utfordring for universitetene og høgskolene. Hverken utdanningsinstitusjonene eller studentsamskipnadene er dimensjonert for å håndtere en stor studentvekst. Nå er det viktig at vi får på plass en langsiktig opptrappingsplan for hvordan veksten skal håndteres. Studentorganisasjonenes oppgave blir å sørge for at veksten ikke går på bekostning av hverken utdanningskvaliteten eller studentvelferden.