Det er eksamenstid, og studenter over hele landet sitter i disse dager bøyd over bøkene og pc’ene sine. Dessverre kan det virke som at omfanget av juks blant studenter øker. Spesielt etter kvalitetsreformen, når vi fikk flere obligatoriske oppgaver og mer bruk av hjemmeeksamen, har særlig omfanget av plagiering og avskrift økt. Vi har imidlertid ingen gode nasjonale tall på hvor stort omfanget av juks faktisk er.

Denne våren har FrP engasjert seg i saken og kommet med forslag om at de som blir tatt for juks bør miste retten til å få omgjort lån til stipend. Jeg synes det er bra at FrP setter juks på dagsorden, men når de foreslår å knytte straffen til økonomi, så starter de i helt feil ende og foreslår helt feil virkemidler.

La meg først slå fast én ting: Juks er uakseptabelt. Det er viktig at de som jukser blir tatt og at de straffes i henhold til Universitets- og høgskoleloven. Hvis du blir tatt for juks kan du få annulert eksamen og i verste fall bli utestengt i inntil ett år. Dagens straffetiltak har også økonomiske konsekvenser, fordi du ikke får omgjort lån til stipend med mindre du står på eksamen.

FrP mener imidlertid at dette ikke er nok, det må svi mer på pungen hvis studentene skal la være å jukse. Jeg mener det er feil å knytte straffetiltakene til Lånekassen og til økonomi. Men hvis vi først skal diskutere økonomisk straff, la oss da se bort i fra at vi her snakker om stipend og lån, og se for oss at de som jukser for eksempel skulle bli straffet med en bot. Hvor høy burde den boten ha vært? Et år med stipend er 35 600 kroner. Er det en rimelig bot for å bli tatt for fusk på eksamen?

Og hva skal man gjøre med de studentene som ikke tar opp lån i Lånekassen? Skal ikke de straffes hvis de blir tatt for juks?


Universitetet i Bergen går nye veier for å lære studentene konsekvensene av plagiering

Flertallet av norske studenter er ærlige og redelige folk som ikke jukser. Og flertallet av de som jukser gjør det ikke med vilje. De gjør det av uvitenhet, som regel i løpet av de første studieårene, fordi de ikke har satt seg godt nok inn i regelverket eller har fått for dårlig opplæring i kildehåndtering og siteringsteknikk.

Derfor må vi fokusere mer på å forebygge juks. Studentene må få god opplæring om eksamensreglement og om konsekvensene av juks. Det er både utdanningsinstitusjonenes og studentenes eget ansvar. Det er bra at det blir fokus på disse sakene og at vi får bedre systemer for å oppdage juks – det har også en opplærende og forebyggende effekt. Det er utviklet flere dataprogrammer som brukes ved utdanningsinstitusjoner over hele landet, og det gjør det vanskeligere for de som jukser å slippe unna. På initiativ fra studentorganisasjonene blir det nå også laget nasjonale retningslinjer for å forebygge juks.

Her kan du se debatten mellom meg og Mette Hanekamhaug på Dagsnytt 18 (spol til ca. 40 minutter ut i sendingen).

Og her kan du se et innslag fra Kveldsnytt om samme sak.

På mandag skal jeg delta på lanseringen av rapporten Education under attack 2010. Rapporten viser at antall politisk motiverte angrep på utdanningsinstitusjoner, studenter og lærere har økt siden 2007. I over 30 land er det rapportert om systematiske angrep på studenter, akademikere og lærere.

I forbindelse med lanseringen arrangeres det et seminar i regi av Norad, den norske UNESCO-kommisjonen, SAIH, NSU og StL. På programmet står blant annet presentasjon av rapporten ved Mark Richmond fra UNESCO, og Diego Marin og Guillermo Baquero fra den colombianske studentorganisasjonen ACEU skal fortelle om angrep på studentaktivister i Colombia. NSU og StL deltok i en SAIH-delegasjon til Colombia i høst og fikk gjennom dette innblikk i situasjonen til de Colombianske studentene. Inntrykkene fra turen er blant annet dokumentert i bloggen Student Watch.

Her kan du melde deg på seminaret og laste ned rapporten. Påmeldingsfristen er i morgen!

Nå er Norsk studentorganisasjon godt etablert i sine «nye» lokaler i Lakkegata 3. Hele uken har vi brukt til å tømme NSU-kontoret, rydde ut StL-effekter fra Lakkegata og flytte alt på plass dit det skal.

Jeg har fått meg nytt kontor, som jeg foreløpig deler med to hyggelige avtroppende nestledere:

Mitt nye kontor

Jeg har allerede funnet meg godt til rette på mitt nye kontor, men helt ferdig er det ikke. Fra første juli skal det se slik ut:

Slik skal det bli

Mye har blitt kastet, en del er gitt bort og noe beholder vi:

Ørjan og jeg diskuterer kommodens videre skjebne...

For de spesielt interesserte ligger det flere bilder fra flytteprosessen her

En uke etter det store Stiftelsesmøtet for Norsk Studentorganisasjon kan det passe med et lite tilbakeblikk:

Utenfor Oslo Kongressenter der begivenheten fant sted

Jeg gir blomster til kronprinsen under den offisielle åpningen

Statsråd Tora Aasland holder hilsningstale

Votering

Det første arbeidsutvalget i Norsk Studentorganisasjon!

Flere bilder og filmer fra Stiftelsesmøtet kan du finne her.

Nå nærmer det seg Stiftelsesmøte med stormskritt! Bare to dager igjen før det braker løs på Oslo Kongressenter…

Til tross for de siste dagenes vulkandramatikk, så tror jeg alt er under kontroll. Vi har en plan for hvordan alle delegatene skal komme seg til Oslo, noen reiser med Hurtigruta, noen med bil, andre igjen med buss eller tog. Tromsø-delegasjonen drar med Hurtigruta allerede i kveld, for å være sikre på å rekke frem til torsdag. Andre igjen skal ta tog i 28 timer for å komme frem… Jeg er imponert over hvor positive og løsningsorienterte alle har vært! Det lover godt for både Stiftelsesmøtet og den nye organisasjonen.

Krisemøte - hvordan få askefaste delegater til Stiftelsesmøtet i tide?

De som er interessert kan forresten gå inn her og lese hvem som stiller til valg til den nye organisasjonen. På samme sted kan man også følge Stiftelsesmøtet live fra torsdag kl. 12.00!

Bolognaprosessen vekker mye oppmerksomhet globalt, og på Student Summit var også representanter fra de regionale studentorganisasjonene i Afrika, Asia og Australia invitert for å dele sine betraktninger om Bolognaprosessen. En av dem som gjorde størst inntrykk på meg, var Abdul Karim Hakib fra All African Student Union (AASU). For Abdul Karim Hakib er Bolognaprosessen en inspirasjon. Han har sett hvor involvert studentene har vært i både utformingen og implementeringen av prosessen og er imponert over hvor store påvirkningsmuligheter vi studenter har i Europa. Han minnet oss på hvor priviligerte vi tross alt er, og det er en påminnelse vi trenger. I mange afrikanske land risikerer du å bli diskriminert, bli satt ned i karakter eller ikke få godkjent emner eller ta eksamen hvis du kommer med kritiske uttalelser om utdanningsinstitusjonen, foreleseren eller faget ditt. I Norge har vi studenter alle muligheter til å drive fagkritikk, være med å påvirke hvordan vårt fagfelt eller vår utdanningsinstitusjon utvikler seg. Vi oppfordres til å delta, vi blir lyttet til og tatt på alvor, og våre perspektiver verdsettes. Dessverre er det alt for få studenter i Norge som benytter seg av denne muligheten, som vi tar for gitt.

En annen som gjorde inntrykk var Carla Drakeford fra den australske studentunionen. I Australia er det foreløpig bare universitetet i Melbourne som har tilpasset seg Bolognaprosessen, men flere utdanningsinstitusjoner vurderer å følge etter. I Melbourne har implementeringen av Bologna fått katastrofale konsekvenser: det er blitt kuttet drastisk i studie- og emnetilbudet til studentene, og studieprogrammer er blitt lagt ned, selv om det fortsatt går studenter der. Mange studenter blir dermed stående igjen med en ufullstendig grad. Det nye gradssystemet er dessuten lite anerkjent i arbeidslivet, og studenter med en grad fra universitetet i Melbourne har hatt problemer med å få jobb etter studiene (høres det kjent ut?). Det har dannet seg klare blokker mellom de som er for Bolognaprosessen og de som er sterkt i mot, og det er til og med utdanningsinstitusjoner som profilerer seg med å være anti-Bologna.

Den globale dimensjonen vil bli stadig viktigere i Bolognaprosessen i tiden fremover. For oss studenter blir det viktig å sikre at den globale dimesjonen ikke handler utelukkende om konkurranse mellom Europa og de andre kontinentene, men mer om samarbeid, mobilitet og kunnskapsutveksling. Bolognaprosessen kan være en inspirasjon for andre til å styrke studentmedvirkningen og studentperspektivet i høyere utdanning. Men den kan også bli misbrukt og implementert på en dårlig måte, som eksempelet fra Australia viser…

Parallelt med ministermøtet og feiringen i Wien samles studenter fra flere land for å demonstrere mot Bolognaprosessen. Bologna brenner, er budskapet fra demonstrantene. Det planlegges demonstrasjoner i gatene og veiblokkade for å hindre ministerne fra å komme frem, og en alternativ student summit vil bli arrangert fredag og lørdag.

Demonstrantene uttrykker sin misnøye med kutt i budsjettene til høyere utdanning og til studentvelferd. De mener Bolognaprosessen har ført til en markedsretting av høyere utdanning og en dreining mot master- og PhD-programmer som rettes mot eliten. De siste årene har flere og flere land i Europa innført skolepenger, både for internasjonale og nasjonale studenter. I mange land har skolepengene økt, velferdstilbudet til studentene forverret og utdanningen blitt mer markedsorientert i kjølvannet av de mange reformene som er blitt gjennomført de siste årene. Ofte er dette reformer som ikke handler om implementering av Bolognaprosessen, men helt andre nasjonale agendaer som strider mot Bolognaprosessens mål. Dette bidrar til å undergrave Bolognaprosessens legitimitet og potensiale.

Jeg er en av de studentene som skal delta på feiringen av Bolognaprosessen og åpningen av det europeiske området for høyere utdanning i kveld. Samtidig vil andre studenter samle seg for å markere sin motstand. I bunn og grunn jobber vi mot samme mål – lik rett og like muligheter til å ta høyere utdanning, god kvalitet i utdanningen og gode velferdsordninger for studentene. I mine øyne er Bolognaprosessen en demokratisk og god prosess, som setter studentene i sentrum, og demonstrantenes kritikk er dermed rettet mot feil mål. Samtidig deler jeg (og millioner av andre studenter i Europa) demonstrantenes sinne over kutt i studiekvalitet, studietilbud og studentvelferd, kombinert med økte studieavgifter og økte forskjeller. Jeg tror at vi vil lykkes, men vi har en lang vei å gå før vi er i mål.

Her kan du se demonstrantenes mobiliseringsvideo:

I dag ble ESUs publikasjon Bologna at the Finish Line (BAFL) offentliggjort. Opprinnelig var Bolognaprosessen ment å være gjennomført innen 2010, men i dag vet vi at det er mye som gjenstår før vi er i mål. Derfor er tidsperspektivet for prosessen utvidet til 2020. Bologna at the Finish Line peker på de områdene der studentene mener det fortsatt gjenstår utfordringer før målet med Bolognaprosessen er nådd og der det er viktig å sette inn tiltak de neste 10 årene.

På Student Summit har vi utarbeidet en deklarasjon fra studentene til ministermøtet. Jeg håper ministerne tar med seg studentenes perspektiver når de skal meisle ut hvor vi vil med Bolognaprosessen de neste årene. Et veldig positivt element med Bolognaprosessen er at studentmedvirkningen er høy, og det er viktig at studentene fortsatt er i sentrum i neste fase av prosessen.

I dag ble også dokumentaren «Faces of Bologna» vist for første gang. Dokumentaren er utarbeidet av ESU, og viser intervjuer med studenter fra mange land om de ulike utfordringer studentene fortsatt møter, særlig i forbindelse med mobilitet og den sosiale dimensjonen. Lav studiestøtte og mangel på studentboliger er eksempler på saker som studenter over hele Europa er opptatt av.

I Norge har vi kommet langt, men ikke langt nok. Sett i et europeisk perspektiv, har vi relativt høy studiestøtte og mange gode støtteordninger for oss studenter. Norge er et forbilde for mange andre land når det kommer til studentvelferd. Likevel har vi en vei å gå før vi får reell lik rett til utdanning i Norge. Veldig mange studenter må jobbe ved siden av studiene eller får tilskudd hjemmefra fordi de ikke klarer seg på studielån alene. Det vil være en god investering, både for samfunnet og hver enkelt student, å gi disse studentene mulighet til å bruke den tiden de trenger og ønsker å bruke på studiene.

Denne uken arrangerer European Students’ Union (ESU) Student Summit (ESS10) i Wien, med temaet «Bologna and Lisbon – mutually exclusive or sides of the same coin?»

Det er nå 10 år siden Bolognaprosessen ble igangsatt, og senere i uken samles ministerne for høyere utdanning i Bologna-landene for å feire hvor langt vi har kommet. Det er med andre ord tid for tilbakeblikk – hvor langt har vi egentlig kommet siden ministermøtet i Bologna i 1999?

Svaret er at de ulike landene ligger svært ulikt an i hvor langt de har kommet med implementeringen av prosessen. Noen land, deriblant Norge, har kommet veldig langt, mens andre har først begynt å implementere prosessen de seneste årene. ESU har lenge vært kritiske til den såkalte «à la carte»-implementeringen av prosessen, det vil si at de ulike landene har selv valgt hvilke prioriteringer («action lines») de ønsket å implementere.

For en gjennomgang av hvor langt prosessen er kommet i de ulike landene, sett fra studentenes perspektiv, så anbefales Bologna with Student Eyes. Bologna with Student Eyes er en publikasjon som ESU utgir hvert andre år i forbindelse med ministermøtene.

I morgen presenteres ESUs seneste publikasjon, Bologna at the Finish Line, som er en statusrapport om hvor Bolognaprosessen står i de ulike medlemslandene i Bologna-sarmarbeidet. Jeg vil tro at det fortsatt er mye som gjenstår, også i Norge, før vi er i mål.

StL-jentene forbereder seg til neste post på programmet

På ESS10 diskuterer vi også hvordan EUs Lisboa-strategi virker inn på Bolognaprosessen. Lisboa-strategien har som mål å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomien i verden, mens Bolognaprosessen handler om å utvikle et europeisk område for høyere utdanning (European Higher Education Area – EHEA). De to prosessene har altså veldig ulike mål, og fungerer ulikt, men likevel opplever vi at de ofte blandes sammen. Dette gjelder både i EU-landene og i de øvrige Bologna-landene. For ESU er det viktig at de to prosessene holdes adskilt. Dette har flere grunner, men den ene er at det i Bolognasamarbeidet er tungt innslag av studentmedvirkning, noe det ikke er i arbeidet med Lisboa-strategien. Desto viktigere er det at vi studenter følger med på det som skjer i EUs utdanningssamarbeid, slik at vi kan påvirke der vi har mulighet og sikre studentperspektivet også her.

Julie, den ene halvdelen av NSU-delegasjonen.

I føljetongen om små og store forberedelser til Stiftelsesmøtet, er vi nå kommet til laminering av stemmeskilt…

Hva blir det neste…? Følg med!