Debatten om skolepenger kommer stadig nærmere oss, og både Sverige og Danmark har nå innført skolepenger for internasjonale studenter. Høyres Studentforbund går nye veier i debatten om hvorvidt utenlandske studenter bør betale skolepenger for å studere ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. De foreslår at studentene i stedet for å betale i kroner og øre, skal betale for seg ved å arbeide gratis etter de har fullført utdanningen sin.

Jeg synes dette er et veldig dårlig forslag. Jeg er en stor tilhenger av gode samarbeidsordninger mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og aktører i arbeidslivet på den andre. Jeg er for gode praksisordninger, samarbeid om studentoppgaver og utveksling av kompetanse på tvers. «Pliktarbeid» er imidlertid et begrep det smaker dårlig av. Forslaget om at de internasjonale studentene skal måtte «betale for seg» ved å arbeide gratis etter at de har fullført utdannelsen sin, synes jeg er bakstreversk og lite konstruktivt. Både samfunnet og studentene selv er tjent med at studentene kommer ut i relevant (betalt!) jobb etter at de er ferdig utdannet.

Høyres Studentforbund er bekymret for at internasjonale studenter vil strømme til Norge nå som Sverige har innført studieavgifter. Andre har uttrykt at de er bekymret for at flinke studenter vil slutte å søke seg til Norge fordi skolepenger etter sigende skal være et tegn på kvalitet. Jeg er ikke bekymret for noen av delene. Hvert år søker mange dyktige internasjonale studenter seg til norske utdanningsinstitusjoner og vi ønsker at enda flere skal søke seg hit.

Det er viktig å fokusere på økt utdanningskvalitet, både for de norske studentene og de internasjonale studentene som kommer hit. På dette feltet er det fortsatt mye vi kan gjøre, men skolepenger er et sidespor (for ikke å si et feilskjær…) i den debatten. Derfor er jeg glad for at statssekretær Kyrre Lekve har uttalt at det er helt uaktuelt for den rødgrønne regjeringen å innføre studentbetaling. Jeg håper Norge vil fortsette å gå foran som et godt eksempel på et land hvor gratisprinsippet står høyt, også for internasjonale studenter. Det gjelder uavhengig av om man snakker om skolepenger eller om gratisarbeid.

Bjørn Stensaker i Nifu Step gikk hardt ut i Aftenposten på søndag og anklaget universitets- og høgskolesektoren for å syte for mye. Sammenlignet med andre land har norske utdanningsinstitusjoner mer ressurser, bedre infrastruktur og mer autonomi enn de fleste, uttaler han.

At universitets- og høgskolesektoren beskyldes for å klage for mye er forsåvidt ikke noen nyhet, og det hender til tider at jeg langt på vei er enig i den kritikken selv… Men selv om jeg synes Stensaker har flere gode poenger, så synes jeg likevel at den ensidige kritikken er litt urettferdig. Jeg opplever at vi som snakker på vegne av UH-sektoren veldig ofte blir beskyldt for å skrike om mer penger, når det vi egentlig gjør er å etterlyse ambisjoner for høyere utdanning og en debatt om hvilken retning vi skal gå i. Så fort vi stiller spørsmålstegn ved regjeringens overordnede strategi for utviklingen av høyere utdanning, så blir vi møtt med at regjeringen allerede har bevilget masse til forskning og at de har økt budsjettene flere ganger.

Kritikken som ble reist fra UH-sektoren etter forrige statsbudsjett gikk i all hovedsak på innretningen på bevilgningene til sektoren, mer enn størrelsen på bevilgningene. Med økende grad av øremerking av midler til forskning, kommer særlig utdanningen under press fordi det er der det er mulig å frigjøre midler raskt. Jeg synes ikke at det å påpeke at nye studieplasser må følges opp med en satsning på utdanningskvalitet er å syte.

Jeg tror vi alle kan tjene på å snakke litt mer om de overordnede målene og hvordan vi skal nå dem, og litt mindre om kroner og øre…

Det er eksamenstid, og studenter over hele landet sitter i disse dager bøyd over bøkene og pc’ene sine. Dessverre kan det virke som at omfanget av juks blant studenter øker. Spesielt etter kvalitetsreformen, når vi fikk flere obligatoriske oppgaver og mer bruk av hjemmeeksamen, har særlig omfanget av plagiering og avskrift økt. Vi har imidlertid ingen gode nasjonale tall på hvor stort omfanget av juks faktisk er.

Denne våren har FrP engasjert seg i saken og kommet med forslag om at de som blir tatt for juks bør miste retten til å få omgjort lån til stipend. Jeg synes det er bra at FrP setter juks på dagsorden, men når de foreslår å knytte straffen til økonomi, så starter de i helt feil ende og foreslår helt feil virkemidler.

La meg først slå fast én ting: Juks er uakseptabelt. Det er viktig at de som jukser blir tatt og at de straffes i henhold til Universitets- og høgskoleloven. Hvis du blir tatt for juks kan du få annulert eksamen og i verste fall bli utestengt i inntil ett år. Dagens straffetiltak har også økonomiske konsekvenser, fordi du ikke får omgjort lån til stipend med mindre du står på eksamen.

FrP mener imidlertid at dette ikke er nok, det må svi mer på pungen hvis studentene skal la være å jukse. Jeg mener det er feil å knytte straffetiltakene til Lånekassen og til økonomi. Men hvis vi først skal diskutere økonomisk straff, la oss da se bort i fra at vi her snakker om stipend og lån, og se for oss at de som jukser for eksempel skulle bli straffet med en bot. Hvor høy burde den boten ha vært? Et år med stipend er 35 600 kroner. Er det en rimelig bot for å bli tatt for fusk på eksamen?

Og hva skal man gjøre med de studentene som ikke tar opp lån i Lånekassen? Skal ikke de straffes hvis de blir tatt for juks?


Universitetet i Bergen går nye veier for å lære studentene konsekvensene av plagiering

Flertallet av norske studenter er ærlige og redelige folk som ikke jukser. Og flertallet av de som jukser gjør det ikke med vilje. De gjør det av uvitenhet, som regel i løpet av de første studieårene, fordi de ikke har satt seg godt nok inn i regelverket eller har fått for dårlig opplæring i kildehåndtering og siteringsteknikk.

Derfor må vi fokusere mer på å forebygge juks. Studentene må få god opplæring om eksamensreglement og om konsekvensene av juks. Det er både utdanningsinstitusjonenes og studentenes eget ansvar. Det er bra at det blir fokus på disse sakene og at vi får bedre systemer for å oppdage juks – det har også en opplærende og forebyggende effekt. Det er utviklet flere dataprogrammer som brukes ved utdanningsinstitusjoner over hele landet, og det gjør det vanskeligere for de som jukser å slippe unna. På initiativ fra studentorganisasjonene blir det nå også laget nasjonale retningslinjer for å forebygge juks.

Her kan du se debatten mellom meg og Mette Hanekamhaug på Dagsnytt 18 (spol til ca. 40 minutter ut i sendingen).

Og her kan du se et innslag fra Kveldsnytt om samme sak.

Bolognaprosessen vekker mye oppmerksomhet globalt, og på Student Summit var også representanter fra de regionale studentorganisasjonene i Afrika, Asia og Australia invitert for å dele sine betraktninger om Bolognaprosessen. En av dem som gjorde størst inntrykk på meg, var Abdul Karim Hakib fra All African Student Union (AASU). For Abdul Karim Hakib er Bolognaprosessen en inspirasjon. Han har sett hvor involvert studentene har vært i både utformingen og implementeringen av prosessen og er imponert over hvor store påvirkningsmuligheter vi studenter har i Europa. Han minnet oss på hvor priviligerte vi tross alt er, og det er en påminnelse vi trenger. I mange afrikanske land risikerer du å bli diskriminert, bli satt ned i karakter eller ikke få godkjent emner eller ta eksamen hvis du kommer med kritiske uttalelser om utdanningsinstitusjonen, foreleseren eller faget ditt. I Norge har vi studenter alle muligheter til å drive fagkritikk, være med å påvirke hvordan vårt fagfelt eller vår utdanningsinstitusjon utvikler seg. Vi oppfordres til å delta, vi blir lyttet til og tatt på alvor, og våre perspektiver verdsettes. Dessverre er det alt for få studenter i Norge som benytter seg av denne muligheten, som vi tar for gitt.

En annen som gjorde inntrykk var Carla Drakeford fra den australske studentunionen. I Australia er det foreløpig bare universitetet i Melbourne som har tilpasset seg Bolognaprosessen, men flere utdanningsinstitusjoner vurderer å følge etter. I Melbourne har implementeringen av Bologna fått katastrofale konsekvenser: det er blitt kuttet drastisk i studie- og emnetilbudet til studentene, og studieprogrammer er blitt lagt ned, selv om det fortsatt går studenter der. Mange studenter blir dermed stående igjen med en ufullstendig grad. Det nye gradssystemet er dessuten lite anerkjent i arbeidslivet, og studenter med en grad fra universitetet i Melbourne har hatt problemer med å få jobb etter studiene (høres det kjent ut?). Det har dannet seg klare blokker mellom de som er for Bolognaprosessen og de som er sterkt i mot, og det er til og med utdanningsinstitusjoner som profilerer seg med å være anti-Bologna.

Den globale dimensjonen vil bli stadig viktigere i Bolognaprosessen i tiden fremover. For oss studenter blir det viktig å sikre at den globale dimesjonen ikke handler utelukkende om konkurranse mellom Europa og de andre kontinentene, men mer om samarbeid, mobilitet og kunnskapsutveksling. Bolognaprosessen kan være en inspirasjon for andre til å styrke studentmedvirkningen og studentperspektivet i høyere utdanning. Men den kan også bli misbrukt og implementert på en dårlig måte, som eksempelet fra Australia viser…

Parallelt med ministermøtet og feiringen i Wien samles studenter fra flere land for å demonstrere mot Bolognaprosessen. Bologna brenner, er budskapet fra demonstrantene. Det planlegges demonstrasjoner i gatene og veiblokkade for å hindre ministerne fra å komme frem, og en alternativ student summit vil bli arrangert fredag og lørdag.

Demonstrantene uttrykker sin misnøye med kutt i budsjettene til høyere utdanning og til studentvelferd. De mener Bolognaprosessen har ført til en markedsretting av høyere utdanning og en dreining mot master- og PhD-programmer som rettes mot eliten. De siste årene har flere og flere land i Europa innført skolepenger, både for internasjonale og nasjonale studenter. I mange land har skolepengene økt, velferdstilbudet til studentene forverret og utdanningen blitt mer markedsorientert i kjølvannet av de mange reformene som er blitt gjennomført de siste årene. Ofte er dette reformer som ikke handler om implementering av Bolognaprosessen, men helt andre nasjonale agendaer som strider mot Bolognaprosessens mål. Dette bidrar til å undergrave Bolognaprosessens legitimitet og potensiale.

Jeg er en av de studentene som skal delta på feiringen av Bolognaprosessen og åpningen av det europeiske området for høyere utdanning i kveld. Samtidig vil andre studenter samle seg for å markere sin motstand. I bunn og grunn jobber vi mot samme mål – lik rett og like muligheter til å ta høyere utdanning, god kvalitet i utdanningen og gode velferdsordninger for studentene. I mine øyne er Bolognaprosessen en demokratisk og god prosess, som setter studentene i sentrum, og demonstrantenes kritikk er dermed rettet mot feil mål. Samtidig deler jeg (og millioner av andre studenter i Europa) demonstrantenes sinne over kutt i studiekvalitet, studietilbud og studentvelferd, kombinert med økte studieavgifter og økte forskjeller. Jeg tror at vi vil lykkes, men vi har en lang vei å gå før vi er i mål.

Her kan du se demonstrantenes mobiliseringsvideo:

I dag ble ESUs publikasjon Bologna at the Finish Line (BAFL) offentliggjort. Opprinnelig var Bolognaprosessen ment å være gjennomført innen 2010, men i dag vet vi at det er mye som gjenstår før vi er i mål. Derfor er tidsperspektivet for prosessen utvidet til 2020. Bologna at the Finish Line peker på de områdene der studentene mener det fortsatt gjenstår utfordringer før målet med Bolognaprosessen er nådd og der det er viktig å sette inn tiltak de neste 10 årene.

På Student Summit har vi utarbeidet en deklarasjon fra studentene til ministermøtet. Jeg håper ministerne tar med seg studentenes perspektiver når de skal meisle ut hvor vi vil med Bolognaprosessen de neste årene. Et veldig positivt element med Bolognaprosessen er at studentmedvirkningen er høy, og det er viktig at studentene fortsatt er i sentrum i neste fase av prosessen.

I dag ble også dokumentaren «Faces of Bologna» vist for første gang. Dokumentaren er utarbeidet av ESU, og viser intervjuer med studenter fra mange land om de ulike utfordringer studentene fortsatt møter, særlig i forbindelse med mobilitet og den sosiale dimensjonen. Lav studiestøtte og mangel på studentboliger er eksempler på saker som studenter over hele Europa er opptatt av.

I Norge har vi kommet langt, men ikke langt nok. Sett i et europeisk perspektiv, har vi relativt høy studiestøtte og mange gode støtteordninger for oss studenter. Norge er et forbilde for mange andre land når det kommer til studentvelferd. Likevel har vi en vei å gå før vi får reell lik rett til utdanning i Norge. Veldig mange studenter må jobbe ved siden av studiene eller får tilskudd hjemmefra fordi de ikke klarer seg på studielån alene. Det vil være en god investering, både for samfunnet og hver enkelt student, å gi disse studentene mulighet til å bruke den tiden de trenger og ønsker å bruke på studiene.

Denne uken arrangerer European Students’ Union (ESU) Student Summit (ESS10) i Wien, med temaet «Bologna and Lisbon – mutually exclusive or sides of the same coin?»

Det er nå 10 år siden Bolognaprosessen ble igangsatt, og senere i uken samles ministerne for høyere utdanning i Bologna-landene for å feire hvor langt vi har kommet. Det er med andre ord tid for tilbakeblikk – hvor langt har vi egentlig kommet siden ministermøtet i Bologna i 1999?

Svaret er at de ulike landene ligger svært ulikt an i hvor langt de har kommet med implementeringen av prosessen. Noen land, deriblant Norge, har kommet veldig langt, mens andre har først begynt å implementere prosessen de seneste årene. ESU har lenge vært kritiske til den såkalte «à la carte»-implementeringen av prosessen, det vil si at de ulike landene har selv valgt hvilke prioriteringer («action lines») de ønsket å implementere.

For en gjennomgang av hvor langt prosessen er kommet i de ulike landene, sett fra studentenes perspektiv, så anbefales Bologna with Student Eyes. Bologna with Student Eyes er en publikasjon som ESU utgir hvert andre år i forbindelse med ministermøtene.

I morgen presenteres ESUs seneste publikasjon, Bologna at the Finish Line, som er en statusrapport om hvor Bolognaprosessen står i de ulike medlemslandene i Bologna-sarmarbeidet. Jeg vil tro at det fortsatt er mye som gjenstår, også i Norge, før vi er i mål.

StL-jentene forbereder seg til neste post på programmet

På ESS10 diskuterer vi også hvordan EUs Lisboa-strategi virker inn på Bolognaprosessen. Lisboa-strategien har som mål å gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomien i verden, mens Bolognaprosessen handler om å utvikle et europeisk område for høyere utdanning (European Higher Education Area – EHEA). De to prosessene har altså veldig ulike mål, og fungerer ulikt, men likevel opplever vi at de ofte blandes sammen. Dette gjelder både i EU-landene og i de øvrige Bologna-landene. For ESU er det viktig at de to prosessene holdes adskilt. Dette har flere grunner, men den ene er at det i Bolognasamarbeidet er tungt innslag av studentmedvirkning, noe det ikke er i arbeidet med Lisboa-strategien. Desto viktigere er det at vi studenter følger med på det som skjer i EUs utdanningssamarbeid, slik at vi kan påvirke der vi har mulighet og sikre studentperspektivet også her.

Julie, den ene halvdelen av NSU-delegasjonen.

I går la handlingsromgruppa frem sin rapport, Handlingsrom for kvalitet. Mottakelsen av rapporten har stort sett vært god, med unntak av kritikk fra enkelte for at rapporten ikke går langt nok i å vurdere hva utdanningsinstitusjonene selv kan gjøre for å utvide eget handilngsrom. Modig, men ikke modig nok, som Tora Aasland uttalte i sin første reaksjon.

Jeg har representert studentene i utvalget, og jeg er godt fornøyd med resultatet vi har kommet frem til. Tatt i betraktning hvor kort tid vi har hatt og hvor mange vi var i utvalget, så er jeg veldig godt fornøyd med at vi har kommet frem til et såpass samstemt resultat. Nå ser jeg frem til debatten om tiltakene gruppen har foreslått. Tora Aasland har allerede pekt på flere konkrete tiltak som hun vil følge opp fremover, blant annet tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansatte.

Noe av det viktigste for meg har vært å slå fast prinsippet om at all høyere utdanning i Norge skal være forskningsbasert og at det ikke er aktuelt å lempe på kravene i Kvalitetsreformen for å skape mer handlingsrom. Dette står gruppen samlet om i rapporten.

De tre viktigste utfordringene for handlingsrommet til universitetene og høgskolene, er i mine øyne den ventede studentveksten, det store opptaket av studenter som bare finansieres over resultatmidlene, samt ubalansen mellom frie og øremerkede midler. Alt dette kan svekke utdanningskvaliteten, og gjør det i noen tilfeller allerede i dag.

Studentveksten vil true utdanningskvaliteten hvis man ikke setter inn nok ressurser til å sikre god veiledning og oppfølging av studentene. Mange av de korte profesjonsutdanningene hvor regjeringen ønsker å opprette flere studieplasser er dessuten praksistunge fag, og det er viktig å sikre god tilgang på praksisplasser og god kvalitet på praksisoppholdet.

Studentveksten representerer i tillegg en stor utfordring fordi kapasiteten til å ta i mot nye studenter er sprengt mange steder, slik at nye studieplasser krever investering i infrastruktur og bygg. Noe av årsaken til at kapasiteten er sprengt skyldes at utdanningsinstitusjonene har tatt opp flere studenter enn de har hatt finansiering for. Det har vært delvis en ønsket utvikling, fordi utdanningsinstitusjonene har brukt det handlingsrommet som ble gitt dem etter Kvalitetsreformen og har svart på insentivene i finansieringssystemet. Dessuten har det bidratt til å opprettholde god tilgang til høyere utdanning.

Forventet studentvekst

Det blir imidlertid problematisk når overopptaket blir så stort at det går ut over utdanningskvaliteten. I tillegg gir det en utfordring når det skal opprettes nye studieplasser, fordi institusjonene allerede har brukt opp den ledige kapasiteten.

Etter at statsbudsjettet for 2010 ble lagt frem, gikk mye av kritikken på at det var en ubalanse mellom frie og øremerkede midler, og dette var noe av bakteppet for at handlingsromgruppen ble satt ned. Jeg mener dette fortsatt er en høyaktuell problemstilling, og gruppen har dokumentert at bevilgningsveksten de siste årene i stor grad har vært bundet opp, blant annet i lønns- og prisvekst. En større andel frie midler vil gi institusjonene et større handlingsrom til å kunne gjøre egne prioriteringer og til å sikre kvalitet i kjerneoppgavene, utdanning og forskning.

Arbeidsgruppen skulle se på tiltak innenfor dagens bevilgningsrammer, og jeg mener vi har holdt oss til mandatet. Hvis forslagene våre blir fulgt opp, vil det ha mye å si for utdanningsinstitusjonenes økonomiske handlingsrom, og kan få en positiv effekt på utdanningskvaliteten. Hvis spådommene om utdanningsbølgen slår til, er det likevel ikke nok. Universitets- og høgskolesektoren trenger økte bevilgninger for å kunne å tilby utdanning av høy kvalitet til så mange nye studenter og for å kunne bygge opp infrastruktur til å ta i mot studentøkningen.

Les pressemeldingen fra NSU og StL her.

Det har lenge vært mye fokus på den såkalte studentbølgen (utdanningsbølgen, studenteksplosjonen… kjært barn har mange navn). Ungdomskullene øker, det samme gjør studietilbøyeligheten. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 og i statsbudsjettet for 2010 bevilget regjeringen flere studieplasser. Dette for å sikre fortsatt god tilgang på høyere utdanning og at velferdsstaten får tilgang på nok utdannet arbeidskraft i årene som kommer. Sannsynligvis vil det samme skje i statsbudsjettet for 2011, altså at regjeringen vil bevilger flere studieplasser.

Jeg mener det er viktig å sikre tilgangen til høyere utdanning og dermed opprette flere studieplasser, når søkningen til høyere utdanning forventes å øke. Samtidig mener jeg det vil være katastrofalt å øke kapasiteten uten å sikre at studiekvaliteten opprettholdes. Den siste uken har det kommet flere urovekkende signaler fra universitets- og høgskolesektoren. Dagsavisen advarte mandag mot universiteter på sparebluss: UiO, NTNU og UiB har måttet gjennomføre drastiske kutt som stort sett har gått ut over utdanningen. Universitas skriver i dag at UiO kanskje må se seg nødt til å kutte i antall studieplasser – ikke øke, slik regjeringen legger opp til – for å klare å ivareta kvaliteten.

Lik rett til utdanning handler om å gi flest mulig muligheten til å ta høyere utdanning, men det handler også om at den utdanning som tilbys skal holde god kvalitet. I morgen legger handlingsromgruppen, som jeg har sittet i de siste månedene, frem sin rapport. Jeg håper regjeringen tar rapporten vår og de anbefalingene vi kommer med på alvor. De er nødt til å reagere på de signalene som nå kommer frem fra alle deler av universitets- og høgskolesektoren, og som studentorganisasjonene har advart om lenge. Vi klarer ikke å bygge et kunnskapssamfunn uten å satse på høyere utdanning.

Finansminster Sigbjørn Johnsen stilte til nettmøte på regjeringens hjemmesider i dag, om arbeid som vår viktigste ressurs. Jeg stilte ham følgende spørsmål: «Min påstand er at å satse på og investere i høyere utdanning og forskning er det viktigste vi kan gjøre for å sikre velferdssamfunnet for kommende generasjoner og sikre fremtidig vekst. Er du enig i dette?» (Jada, jeg er enig i at spørsmålet kanskje var litt ledende…)

Sigbjørn Johnsen svarte følgende:

«God dag Anne Karine

Vi trenger arbeidskraft som er kvalifisert og kompetent. Da trenger vi et utdanningssystem med god kvalitet som gir gode resultater. Vi trenger forskning, og vi trenger et arbeidsliv hvor folk får utvikle sin kompetanse underveis.

En utdannings- og forskningssektor av høy kvalitet er en viktig del av dette. Regjeringen prioriterer derfor økt satsing på forskning og høyere utdanning i 2010-budsjettet som et av flere viktige områder for å sikre velferdssamfunnet og fremtidig vekst.

Vennlig hilsen
Sigbjørn»

Godt svar, selv om jeg gjerne skulle ønske det hadde stått 2011-budsjettet, i stedet for 2010-budsjettet… Vi får krysse fingrene og håpe at de prioriterer høyere utdanning og forskning i 2011-budsjettet også!

Sigbjørn Johnsen