Bjørn Stensaker i Nifu Step gikk hardt ut i Aftenposten på søndag og anklaget universitets- og høgskolesektoren for å syte for mye. Sammenlignet med andre land har norske utdanningsinstitusjoner mer ressurser, bedre infrastruktur og mer autonomi enn de fleste, uttaler han.

At universitets- og høgskolesektoren beskyldes for å klage for mye er forsåvidt ikke noen nyhet, og det hender til tider at jeg langt på vei er enig i den kritikken selv… Men selv om jeg synes Stensaker har flere gode poenger, så synes jeg likevel at den ensidige kritikken er litt urettferdig. Jeg opplever at vi som snakker på vegne av UH-sektoren veldig ofte blir beskyldt for å skrike om mer penger, når det vi egentlig gjør er å etterlyse ambisjoner for høyere utdanning og en debatt om hvilken retning vi skal gå i. Så fort vi stiller spørsmålstegn ved regjeringens overordnede strategi for utviklingen av høyere utdanning, så blir vi møtt med at regjeringen allerede har bevilget masse til forskning og at de har økt budsjettene flere ganger.

Kritikken som ble reist fra UH-sektoren etter forrige statsbudsjett gikk i all hovedsak på innretningen på bevilgningene til sektoren, mer enn størrelsen på bevilgningene. Med økende grad av øremerking av midler til forskning, kommer særlig utdanningen under press fordi det er der det er mulig å frigjøre midler raskt. Jeg synes ikke at det å påpeke at nye studieplasser må følges opp med en satsning på utdanningskvalitet er å syte.

Jeg tror vi alle kan tjene på å snakke litt mer om de overordnede målene og hvordan vi skal nå dem, og litt mindre om kroner og øre…

Det har lenge vært mye fokus på den såkalte studentbølgen (utdanningsbølgen, studenteksplosjonen… kjært barn har mange navn). Ungdomskullene øker, det samme gjør studietilbøyeligheten. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 og i statsbudsjettet for 2010 bevilget regjeringen flere studieplasser. Dette for å sikre fortsatt god tilgang på høyere utdanning og at velferdsstaten får tilgang på nok utdannet arbeidskraft i årene som kommer. Sannsynligvis vil det samme skje i statsbudsjettet for 2011, altså at regjeringen vil bevilger flere studieplasser.

Jeg mener det er viktig å sikre tilgangen til høyere utdanning og dermed opprette flere studieplasser, når søkningen til høyere utdanning forventes å øke. Samtidig mener jeg det vil være katastrofalt å øke kapasiteten uten å sikre at studiekvaliteten opprettholdes. Den siste uken har det kommet flere urovekkende signaler fra universitets- og høgskolesektoren. Dagsavisen advarte mandag mot universiteter på sparebluss: UiO, NTNU og UiB har måttet gjennomføre drastiske kutt som stort sett har gått ut over utdanningen. Universitas skriver i dag at UiO kanskje må se seg nødt til å kutte i antall studieplasser – ikke øke, slik regjeringen legger opp til – for å klare å ivareta kvaliteten.

Lik rett til utdanning handler om å gi flest mulig muligheten til å ta høyere utdanning, men det handler også om at den utdanning som tilbys skal holde god kvalitet. I morgen legger handlingsromgruppen, som jeg har sittet i de siste månedene, frem sin rapport. Jeg håper regjeringen tar rapporten vår og de anbefalingene vi kommer med på alvor. De er nødt til å reagere på de signalene som nå kommer frem fra alle deler av universitets- og høgskolesektoren, og som studentorganisasjonene har advart om lenge. Vi klarer ikke å bygge et kunnskapssamfunn uten å satse på høyere utdanning.

Finansminster Sigbjørn Johnsen stilte til nettmøte på regjeringens hjemmesider i dag, om arbeid som vår viktigste ressurs. Jeg stilte ham følgende spørsmål: «Min påstand er at å satse på og investere i høyere utdanning og forskning er det viktigste vi kan gjøre for å sikre velferdssamfunnet for kommende generasjoner og sikre fremtidig vekst. Er du enig i dette?» (Jada, jeg er enig i at spørsmålet kanskje var litt ledende…)

Sigbjørn Johnsen svarte følgende:

«God dag Anne Karine

Vi trenger arbeidskraft som er kvalifisert og kompetent. Da trenger vi et utdanningssystem med god kvalitet som gir gode resultater. Vi trenger forskning, og vi trenger et arbeidsliv hvor folk får utvikle sin kompetanse underveis.

En utdannings- og forskningssektor av høy kvalitet er en viktig del av dette. Regjeringen prioriterer derfor økt satsing på forskning og høyere utdanning i 2010-budsjettet som et av flere viktige områder for å sikre velferdssamfunnet og fremtidig vekst.

Vennlig hilsen
Sigbjørn»

Godt svar, selv om jeg gjerne skulle ønske det hadde stått 2011-budsjettet, i stedet for 2010-budsjettet… Vi får krysse fingrene og håpe at de prioriterer høyere utdanning og forskning i 2011-budsjettet også!

Sigbjørn Johnsen

I går deltok jeg på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse, hvor nær sagt hele universitets- og høgskolesektoren var samlet. Det knyttet seg nok aller mest spenning til Jens Stoltenberg sitt åpningsinnlegg. Statsministeren er blitt kritisert for å ikke snakke nok om høyere utdanning og forskning, og forventningene var derfor høye når Stoltenberg endelig kom for å møte sektoren på hjemmebane.

Dessverre synes jeg Stoltenberg skuffet. Jeg hadde ikke ventet store løfter om mer midler til sektoren, men jeg hadde nok ventet noe litt mer konkret. Jeg forventet at statsministeren ville bruke litt mer tid på å snakke om den kraftige studentveksten vi kan vente oss de neste årene, og hva regjeringen vil gjøre for å sikre at dette ikke skal gå ut over utdanningskvaliteten. Det er tross alt den største utfordringen UH-sektoren står overfor de nærmeste årene. Jeg forventet at han skulle kunne svare på spørsmålet om hva hans ambisjoner er for norsk høyere utdanning, særlig sett i lys av hans eget utsagn i nyttårstalen om at kunnskap trumfer alt. Og jeg undres over hvorfor han brukte så lang tid på å snakke om viktigheten av forskning til en forsamling som kjenner dette feltet best av alle og som utmerket godt vet hvor viktig forskning er for samfunnet. Det var med andre ord ikke så mye nytt å hente i Jens Stoltenberg sitt innlegg, men vi fikk bekreftet nok en gang at det blir trange tider det neste året… Jeg håper likevel at regjeringen velger å satse på høyere utdanning og forskning i neste års statsbudsjett og virkelig viser at de har ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Det viktigste er at vi klarer å ivareta utdanningskvaliteten, samtidig som vi tar i mot mange nye studenter.

For øvrig synes jeg at pausene og middagen etter konferansen var mest givende, også faglig sett. Det synes jeg egentlig ofte på slike konferanser, og det er jo nettopp det en kontaktkonferanse bør handle om – å legge til rette for kontakt, dialog og samarbeid mellom KD og sektoren. Sånn sett var konferansen absolutt vellykket.

Nysgjerrig på hva Stoltenberg sa i innlegget sitt? Du kan se det i sin helhet her.

NSU og StL har hatt felles landsstyremøte i helgen hvor vi blant annet har vedtatt nye felles statsbudsjettprioriteringer for statsbudsjettet 2011. Det var en spennende debatt med mange gode innspill, og prioriteringene vi endte opp med er:

1. 11 måneders studiefinansiering
2. Utdanningskvalitet
3. Studentboliger

Jeg gleder meg til å gå i gang med å konkretisere prioriteringene våre og presentere dem for Kunnskapsdepartementet, partiene på Stortinget og samarbeidspartnerne våre. Nå skal vi jobbe hardt fremover for å sørge for at studentene får gjennomslag i neste års statsbudsjett!

I går ble statsbudsjettet for 2010 lagt frem, og det ble raskt klart at studentene er de store taperne. Studentorganisasjonenes hovedkrav var økte basisbevilgninger, altså frie midler, til universitetene og høgskolene. Dette kravet delte vi med resten av Universitets- og høgskolesektoren, men regjeringen valgte å ikke gi en krone i økte basisbevilgninger. Da er det ikke rart at reaksjonene fra sektoren er sterke.

Regjeringen påstår de leverer et godt budsjett for høyere utdanning, fordi de bevilger flere studieplasser. Men å øke kapasiteten er på ingen måte det samme som å heve utdanningskvaliteten – snarere tvert i mot. Utdanningsinstitusjonene får 60% av midlene som følger studieplassene når studentene blir tatt opp, og 40% når studentene avlegger eksamen – såkalt resultatbasert finansiering. Dette systemet kan fungere fint når studentopptaket er relativt stabilt, men skaper problemer når det blir store svingninger i studentmassen – som for eksempel når det bevilges midler til flere tusen nye studieplasser. Når studieplassene ikke følges opp av økte basisbevilgninger, vil dermed utdanningsinstitusjonene slite med å klare å opprettholde utdanningskvaliteten. Det blir flere studenter per foreleser og mindre tid til den enkelte student. Dette betyr igjen dårligere oppfølging av studentene, samt trangere kår på lesesalene og i auditoriene.

Jeg skal gi regjeringen honnør for én ting: De har levert et veldig godt budsjett for den anvendte forskningen. Blant annet har de bevilget mye til klimaforskning som en oppfølging av Klimaforliket. Alle disse midlene er imidlertid øremerkede midler som også krever egenfinansiering fra utdanningsinstitusjonene, noe som fører til at institusjonene må kutte i annen aktivitet for å klare å følge opp de tiltakene som regjeringen nå har bevilget penger til. Vi har tidligere erfart at det letteste stedet å kutte, er i studentaktivitet og undervisning. Kombinasjonen av disse øremerkede forskningsmidlene og av at basisbevilgningene ikke økes betyr dermed at utdanningsinstitusjonene antakeligvis må kutte i seminarundervisning, i veiledning og oppfølging av studentene.

Heller ikke på studentorganisasjonenes krav nummer to, økt studiestøtte, leverer regjeringen. NSU og StL har krevd 11 måneders studiestøtte, altså en økning av den totale studiestøtten på 10%. Vi ble imidlertid ikke overrasket over at dette ikke kom i budsjettet. Det står ikke i Soria Moria 1-erklæringen, og dermed blir det heller ikke prioritert. En liten økning i studiestøtten ble det imidlertid: Studiestøtten ble indeksregulert med 1,6%, dvs. en økning fra 87 600 kroner til 89 000 kroner i året. Du kan altså glede deg til å få hele 140 kroner mer å rutte med i måneden. Når prisene ellers, spesielt på leiemarkedet, har økt mye mer, betyr det at studentene vil være like fattige (om ikke fattigere) til neste år som de er i år.

Ett lyspunkt er det imidlertid for studentene. Regjeringen følger opp sin satsning på studentboliger og bevilger midler til 1000 studentboliger også i 2010-budsjettet. Dette var studentorganisasjonenes tredje statsbudsjettkrav. Når vi vet at den største utgiften for studentene er bolig, så er i hvert fall det noe å glede seg over i et ellers begredelig budsjett for høyere utdanning…

Ina Tandberg (leder i StL) og jeg har dette leserinnlegget på trykk i dagens utgave av Dagsavisen:

Kalkulator eller kvalitet?

De siste ukene har det pågått en debatt mellom Knut Heidar (dekan ved UiO) og Kyrre Lekve (politisk rådgiver for Tora Aasland) i Dagsavisen om hvordan finansieringssystemet enten tilrettelegger for eller hindrer utdanningsinstitusjonene å ta opp et ansvarlig antall studenter og gi studentene en kvalitetsutdanning. Diskusjonen har blitt en kalkulatordebatt fremfor en kvalitetsdebatt. Det synes studentorganisasjonene at både Heidar og Lekve burde hevet seg over.

Staten har ansvaret for høy kvalitet i utdanningen, og utdanningsinstitusjonene har det operative ansvaret for å gjennomføre dette gjennom rammene de får. Det er et felles ansvar å sørge for at utdanningen studentene får er av høy kvalitet. Dette ansvaret tar verken Knut Heidar eller Kyrre Lekve. Det mest interessante i denne debatten er at den viser hvordan diskusjonene om finansieringen av høyere utdanning foregår i dag.

For studentene er det åpenbart at det i dag ikke er nok penger å gi forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Finansieringssystemet har klare svakheter fordi det oppfordrer institusjonene til å ta inn flere studenter enn de på på det aktuelle tidspunktet har råd til, og fordi de er pålagt for mange oppgaver som skal løses innenfor rammene som finnes. Hovedproblemet er imidlertid ikke finansieringssystemet i seg selv, og debatten om hvilke tall og incentiver som ligger til grunn er et sidespor fra det som burde vært hoveddebatten – nemlig om de økonomiske rammene er gode nok.

De siste årene har det utviklet seg en norm om at flere og flere av de oppgavene og satsningene som legges til utdanningsinstitusjonene øremerkes, men ikke fullfinansieres. Politikerne ønsker mer styring over kursen høyere utdanning tar, men er ikke villig til å betale hele regningen for det. Det gjør at handlingsrommet til å prioritere lokalt ved utdanningsinstitusjonene stadig blir mindre. I tillegg har det vært en nødvendig satsning på kompetanseheving blant de ansatte, som igjen har ført til høyere lønninger.

Dette gjør at primæroppgaven høyere utdanning nedprioriteres, bevisst eller ubevisst, fordi handlingsrommet til å satse på utdanningskvalitet stadig minker. Dette går utover studentene, og til slutt samfunnet som ikke får arbeidstakere med den kompetansen og de ferdighetene som trengs.

Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever en kunnskapsmilliard til økt finansiering av høyere utdanning. Diskusjonen bør i større grad rettes mot hva man kan få til med økte bevilgninger, i stedet for å krangle om hvem som eier sannheten om tallene og hvilke incentiver som virker hvordan for hvem. Kalkulatordebatten til Knut Heidar og Kyrre Lekve er et sidespor fra hva som er viktig, og man burde kunne forvente et høyere refleksjonsnivå om hva som er verdt å bruke tid på.

NSU og StL har nettopp gjennomført en studentboligundersøkelse blant landets studentsamskipnader. 19 av de 25 samskipnadene er med i undersøkelsen, som bekrefter at det fortsatt er langt igjen før vi når målet om en nasjonal dekningsgrad på 20 %.

_siloen_h_yde_jpg_298965v

Den årlige studentboligundersøkelsen viser at den nasjonale dekningsgraden er på knappe 14,66 %. Totalt mangler det godt over 10 000 studentboliger før vi når en dekningsgrad på 20%, men det er før vi tar høyde for at studenttallene sannsynligvis vil stige kraftig de nærmeste årene. Flere og flere ønsker å ta høyere utdanning, og det er ingenting som tyder på at denne trenden vil snu med det første. Regjeringen la rett før sommeren frem stortingsmelding nr. 44 (2008-2009), «Utdanningslinja», hvor de spår at antall studenter i Norge vil øke med ca. 80 000 mellom 2009 og 2013. Det er en dramatisk økning på så kort tid. Det er allerede et stort etterslep på studentboliger, fordi boligbyggingen ikke har skjedd i takt med studentøkningen. Med studentøkningen vil etterslepet bare vokse, med mindre satsningen på bolig opprettholdes og styrkes.

Studenter bruker mesteparten av studiestøtten på bolig, og studentsamskipnadene tilbyr et godt og rimelig alternativ til det private leiemarkedet. Et tilstrekkelig tilbud på studentboliger vil også presse ned boligprisene på det private markedet, slik at alle studenter får mer å rutte med, ikke bare de som bor hos samskipnadene. Derfor er studentboliger et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre lik rett til utdanning. Regjeringen viste vilje til å satse på studentboliger da de bevilget midler til ca. 1000 nye studentboliger i statsbudsjettet for 2009, og ytterligere ca. 300 i tiltakspakken. Jeg håper at denne satsningen vil videreføres etter Stortingsvalget, uansett hvem som havner i regjering.