Bjørn Stensaker i Nifu Step gikk hardt ut i Aftenposten på søndag og anklaget universitets- og høgskolesektoren for å syte for mye. Sammenlignet med andre land har norske utdanningsinstitusjoner mer ressurser, bedre infrastruktur og mer autonomi enn de fleste, uttaler han.

At universitets- og høgskolesektoren beskyldes for å klage for mye er forsåvidt ikke noen nyhet, og det hender til tider at jeg langt på vei er enig i den kritikken selv… Men selv om jeg synes Stensaker har flere gode poenger, så synes jeg likevel at den ensidige kritikken er litt urettferdig. Jeg opplever at vi som snakker på vegne av UH-sektoren veldig ofte blir beskyldt for å skrike om mer penger, når det vi egentlig gjør er å etterlyse ambisjoner for høyere utdanning og en debatt om hvilken retning vi skal gå i. Så fort vi stiller spørsmålstegn ved regjeringens overordnede strategi for utviklingen av høyere utdanning, så blir vi møtt med at regjeringen allerede har bevilget masse til forskning og at de har økt budsjettene flere ganger.

Kritikken som ble reist fra UH-sektoren etter forrige statsbudsjett gikk i all hovedsak på innretningen på bevilgningene til sektoren, mer enn størrelsen på bevilgningene. Med økende grad av øremerking av midler til forskning, kommer særlig utdanningen under press fordi det er der det er mulig å frigjøre midler raskt. Jeg synes ikke at det å påpeke at nye studieplasser må følges opp med en satsning på utdanningskvalitet er å syte.

Jeg tror vi alle kan tjene på å snakke litt mer om de overordnede målene og hvordan vi skal nå dem, og litt mindre om kroner og øre…

I går la handlingsromgruppa frem sin rapport, Handlingsrom for kvalitet. Mottakelsen av rapporten har stort sett vært god, med unntak av kritikk fra enkelte for at rapporten ikke går langt nok i å vurdere hva utdanningsinstitusjonene selv kan gjøre for å utvide eget handilngsrom. Modig, men ikke modig nok, som Tora Aasland uttalte i sin første reaksjon.

Jeg har representert studentene i utvalget, og jeg er godt fornøyd med resultatet vi har kommet frem til. Tatt i betraktning hvor kort tid vi har hatt og hvor mange vi var i utvalget, så er jeg veldig godt fornøyd med at vi har kommet frem til et såpass samstemt resultat. Nå ser jeg frem til debatten om tiltakene gruppen har foreslått. Tora Aasland har allerede pekt på flere konkrete tiltak som hun vil følge opp fremover, blant annet tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansatte.

Noe av det viktigste for meg har vært å slå fast prinsippet om at all høyere utdanning i Norge skal være forskningsbasert og at det ikke er aktuelt å lempe på kravene i Kvalitetsreformen for å skape mer handlingsrom. Dette står gruppen samlet om i rapporten.

De tre viktigste utfordringene for handlingsrommet til universitetene og høgskolene, er i mine øyne den ventede studentveksten, det store opptaket av studenter som bare finansieres over resultatmidlene, samt ubalansen mellom frie og øremerkede midler. Alt dette kan svekke utdanningskvaliteten, og gjør det i noen tilfeller allerede i dag.

Studentveksten vil true utdanningskvaliteten hvis man ikke setter inn nok ressurser til å sikre god veiledning og oppfølging av studentene. Mange av de korte profesjonsutdanningene hvor regjeringen ønsker å opprette flere studieplasser er dessuten praksistunge fag, og det er viktig å sikre god tilgang på praksisplasser og god kvalitet på praksisoppholdet.

Studentveksten representerer i tillegg en stor utfordring fordi kapasiteten til å ta i mot nye studenter er sprengt mange steder, slik at nye studieplasser krever investering i infrastruktur og bygg. Noe av årsaken til at kapasiteten er sprengt skyldes at utdanningsinstitusjonene har tatt opp flere studenter enn de har hatt finansiering for. Det har vært delvis en ønsket utvikling, fordi utdanningsinstitusjonene har brukt det handlingsrommet som ble gitt dem etter Kvalitetsreformen og har svart på insentivene i finansieringssystemet. Dessuten har det bidratt til å opprettholde god tilgang til høyere utdanning.

Forventet studentvekst

Det blir imidlertid problematisk når overopptaket blir så stort at det går ut over utdanningskvaliteten. I tillegg gir det en utfordring når det skal opprettes nye studieplasser, fordi institusjonene allerede har brukt opp den ledige kapasiteten.

Etter at statsbudsjettet for 2010 ble lagt frem, gikk mye av kritikken på at det var en ubalanse mellom frie og øremerkede midler, og dette var noe av bakteppet for at handlingsromgruppen ble satt ned. Jeg mener dette fortsatt er en høyaktuell problemstilling, og gruppen har dokumentert at bevilgningsveksten de siste årene i stor grad har vært bundet opp, blant annet i lønns- og prisvekst. En større andel frie midler vil gi institusjonene et større handlingsrom til å kunne gjøre egne prioriteringer og til å sikre kvalitet i kjerneoppgavene, utdanning og forskning.

Arbeidsgruppen skulle se på tiltak innenfor dagens bevilgningsrammer, og jeg mener vi har holdt oss til mandatet. Hvis forslagene våre blir fulgt opp, vil det ha mye å si for utdanningsinstitusjonenes økonomiske handlingsrom, og kan få en positiv effekt på utdanningskvaliteten. Hvis spådommene om utdanningsbølgen slår til, er det likevel ikke nok. Universitets- og høgskolesektoren trenger økte bevilgninger for å kunne å tilby utdanning av høy kvalitet til så mange nye studenter og for å kunne bygge opp infrastruktur til å ta i mot studentøkningen.

Les pressemeldingen fra NSU og StL her.

Det har lenge vært mye fokus på den såkalte studentbølgen (utdanningsbølgen, studenteksplosjonen… kjært barn har mange navn). Ungdomskullene øker, det samme gjør studietilbøyeligheten. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 og i statsbudsjettet for 2010 bevilget regjeringen flere studieplasser. Dette for å sikre fortsatt god tilgang på høyere utdanning og at velferdsstaten får tilgang på nok utdannet arbeidskraft i årene som kommer. Sannsynligvis vil det samme skje i statsbudsjettet for 2011, altså at regjeringen vil bevilger flere studieplasser.

Jeg mener det er viktig å sikre tilgangen til høyere utdanning og dermed opprette flere studieplasser, når søkningen til høyere utdanning forventes å øke. Samtidig mener jeg det vil være katastrofalt å øke kapasiteten uten å sikre at studiekvaliteten opprettholdes. Den siste uken har det kommet flere urovekkende signaler fra universitets- og høgskolesektoren. Dagsavisen advarte mandag mot universiteter på sparebluss: UiO, NTNU og UiB har måttet gjennomføre drastiske kutt som stort sett har gått ut over utdanningen. Universitas skriver i dag at UiO kanskje må se seg nødt til å kutte i antall studieplasser – ikke øke, slik regjeringen legger opp til – for å klare å ivareta kvaliteten.

Lik rett til utdanning handler om å gi flest mulig muligheten til å ta høyere utdanning, men det handler også om at den utdanning som tilbys skal holde god kvalitet. I morgen legger handlingsromgruppen, som jeg har sittet i de siste månedene, frem sin rapport. Jeg håper regjeringen tar rapporten vår og de anbefalingene vi kommer med på alvor. De er nødt til å reagere på de signalene som nå kommer frem fra alle deler av universitets- og høgskolesektoren, og som studentorganisasjonene har advart om lenge. Vi klarer ikke å bygge et kunnskapssamfunn uten å satse på høyere utdanning.

I går deltok jeg på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse, hvor nær sagt hele universitets- og høgskolesektoren var samlet. Det knyttet seg nok aller mest spenning til Jens Stoltenberg sitt åpningsinnlegg. Statsministeren er blitt kritisert for å ikke snakke nok om høyere utdanning og forskning, og forventningene var derfor høye når Stoltenberg endelig kom for å møte sektoren på hjemmebane.

Dessverre synes jeg Stoltenberg skuffet. Jeg hadde ikke ventet store løfter om mer midler til sektoren, men jeg hadde nok ventet noe litt mer konkret. Jeg forventet at statsministeren ville bruke litt mer tid på å snakke om den kraftige studentveksten vi kan vente oss de neste årene, og hva regjeringen vil gjøre for å sikre at dette ikke skal gå ut over utdanningskvaliteten. Det er tross alt den største utfordringen UH-sektoren står overfor de nærmeste årene. Jeg forventet at han skulle kunne svare på spørsmålet om hva hans ambisjoner er for norsk høyere utdanning, særlig sett i lys av hans eget utsagn i nyttårstalen om at kunnskap trumfer alt. Og jeg undres over hvorfor han brukte så lang tid på å snakke om viktigheten av forskning til en forsamling som kjenner dette feltet best av alle og som utmerket godt vet hvor viktig forskning er for samfunnet. Det var med andre ord ikke så mye nytt å hente i Jens Stoltenberg sitt innlegg, men vi fikk bekreftet nok en gang at det blir trange tider det neste året… Jeg håper likevel at regjeringen velger å satse på høyere utdanning og forskning i neste års statsbudsjett og virkelig viser at de har ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Det viktigste er at vi klarer å ivareta utdanningskvaliteten, samtidig som vi tar i mot mange nye studenter.

For øvrig synes jeg at pausene og middagen etter konferansen var mest givende, også faglig sett. Det synes jeg egentlig ofte på slike konferanser, og det er jo nettopp det en kontaktkonferanse bør handle om – å legge til rette for kontakt, dialog og samarbeid mellom KD og sektoren. Sånn sett var konferansen absolutt vellykket.

Nysgjerrig på hva Stoltenberg sa i innlegget sitt? Du kan se det i sin helhet her.

Ina Tandberg (StL) og jeg hadde dette innlegget på trykk i dagens Klassekampen:

Sats på kunnskap!

Valget er over, og kursen skal stakes ut for fire nye rødgrønne år. Studentorganisasjonene håper det blir fire år med satsning på høyere utdanning og forskning, slik at Norge rustes opp til å takle overgangen fra å være en oljenasjon til å bli en kunnskapsnasjon. Samfunnsutfordringene, som den nye regjeringen må håndtere, står i kø: Vi må håndtere klimaendringene og møte eldrebølgen som treffer oss for fullt om få år. Vi må videreutvikle velferdsstaten, for å kunne tilby gode helsetjenester og et godt skoletilbud til alle, også i fremtiden. Oppskriften for å klare alt dette er kunnskap, og hovedingrediensene er utdanning og forskning. Dagens studenter skal utføre morgendagens oppgaver, fylle nye posisjoner og finne nye løsninger. Vi ønsker oss derfor ambisiøse løfter for høyere utdanning og forskning i regjeringserklæringen, og at disse løftene følges opp i hvert budsjettår.

Vi står overfor en studenteksplosjon i universitets- og høgskolesektoren. I følge stortingsmeldingen ”Utdanningslinja” som ble lagt frem før sommeren, vil det være 80.000 flere studenter i Norge i 2013 enn det er i dag. En av den rødgrønne regjeringens største oppgaver de neste fire årene, vil være å legge til rette for denne massive studentveksten. Utdanningsinstitusjonene har verken økonomi eller kapasitet til å ta i mot så mange studenter med dagens rammer. Når vi på den ene siden ser at det kommer 80.000 håpefulle studenter, og på den andre siden ser at snittalderen til vitenskaplig ansatte skyter i været, mener studentorganisasjonene at det er tid for handling.

Det er positivt at flere ønsker å ta høyere utdanning, det norske samfunnet trenger høyt utdannet arbeidskraft for å løse stadig mer komplekse problemstillinger. Studentorganisasjonene etterlyser imidlertid en plan for den varslede studenttilstrømningen. Vi er bekymret for at løsningen blir å slippe inn for mange studenter, uten å tilføre nødvendige ressurser. Opptrappingen av studieplasser må skje planlagt, og det må følge med friske midler, slik at lærestedene blir i stand til å tilby studentene den kvalitetsutdanningen de har krav på. Hva er prislappen på en studenteksplosjon, og har regjeringen tenkt å prioritere en økonomisk opptrapping for fortsatt å tilby god og gratis høyere utdanning?

Manglende bevilgninger, kombinert med høye lønnsutgifter og stadig økende behov for kostbart utstyr, har ført til at utdanningskvaliteten allerede i dag er under sterkt press. Mindre økonomisk handlingsrom for utdanningsinstitusjonene får direkte konsekvenser for studentene. Det fører til kutt i seminarundervisning, kutt i emnetilbudet og dårligere oppfølging av den enkelte student. Resultatet er dårligere kvalitet på utdanningen, og i neste omgang dårligere kvalitet på de ferdigutdannede som skal ut og utføre viktige oppgaver i samfunnet. Dette er status quo for utdannings-Norge, og det hviler et stort ansvar på den rødgrønne regjeringen som har fått ny tillit. Utdanningskvalitet koster både penger, forpliktende innsats og vedvarende vilje til å prioritere utdanningssektoren.

Studentorganisasjonene anerkjenner paradokset i at regjeringen de siste to årene har bevilget mer penger til sektoren, samtidig som utdanningsinstitusjonene rapporterer om mindre handlingsrom. Derfor støtter vi at det nå skal gjøres et arbeid for å undersøkt dette, noe som forhåpentligvis kan gi oss en felles virkelighetsforståelse. Vi mener likevel at det ikke kan være noen tvil om at det er behov for økte bevilgninger, og at det nå trengs handling. Å vite at det gjøres et arbeid for å finne ut hvor de økte ressursene i høyere utdanning har blitt av, hjelper lite for masterstudenten som i dag må vente 4 uker på veiledning til masteroppgaven sin. Det hjelper lite for sykepleierstudenten som jobber med utdaterte maskiner fra 1970. Det hjelper lite for ex.philstudentene som sitter i trappen på forelesningssalen for å prøve å få med seg siste nytt om hulelignelsen til Platon.

En solid og forutsigbar basisbevilgning sikrer den enkelte utdanningsinstitusjon rom til å tilby utdanning av høy kvalitet. Utdanningsinstitusjonene må få mulighet til å prioritere utdanningskvalitet, og de må få mulighet til å prioritere forskning slik at studentene til enhver tid får oppdatert kunnskap. NSU og StL mener derfor at en kraftig økning i basisfinansieringen er en nødvendig investering i fremtiden. I følge OECD lønner det seg å investere i høyere utdanning og forskning for flere samfunnsområder. Utdanning koster, men uvitenhet koster mer. Vi inviterer nå regjeringen med på en kunnskapsdugnad. Studenter og ansatte i universitets- og høgskolesektoren vil bidra med innsats, men viljen, pengene og prioriteringsevnen må regjeringen stille opp med.