Bolognaprosessen vekker mye oppmerksomhet globalt, og på Student Summit var også representanter fra de regionale studentorganisasjonene i Afrika, Asia og Australia invitert for å dele sine betraktninger om Bolognaprosessen. En av dem som gjorde størst inntrykk på meg, var Abdul Karim Hakib fra All African Student Union (AASU). For Abdul Karim Hakib er Bolognaprosessen en inspirasjon. Han har sett hvor involvert studentene har vært i både utformingen og implementeringen av prosessen og er imponert over hvor store påvirkningsmuligheter vi studenter har i Europa. Han minnet oss på hvor priviligerte vi tross alt er, og det er en påminnelse vi trenger. I mange afrikanske land risikerer du å bli diskriminert, bli satt ned i karakter eller ikke få godkjent emner eller ta eksamen hvis du kommer med kritiske uttalelser om utdanningsinstitusjonen, foreleseren eller faget ditt. I Norge har vi studenter alle muligheter til å drive fagkritikk, være med å påvirke hvordan vårt fagfelt eller vår utdanningsinstitusjon utvikler seg. Vi oppfordres til å delta, vi blir lyttet til og tatt på alvor, og våre perspektiver verdsettes. Dessverre er det alt for få studenter i Norge som benytter seg av denne muligheten, som vi tar for gitt.

En annen som gjorde inntrykk var Carla Drakeford fra den australske studentunionen. I Australia er det foreløpig bare universitetet i Melbourne som har tilpasset seg Bolognaprosessen, men flere utdanningsinstitusjoner vurderer å følge etter. I Melbourne har implementeringen av Bologna fått katastrofale konsekvenser: det er blitt kuttet drastisk i studie- og emnetilbudet til studentene, og studieprogrammer er blitt lagt ned, selv om det fortsatt går studenter der. Mange studenter blir dermed stående igjen med en ufullstendig grad. Det nye gradssystemet er dessuten lite anerkjent i arbeidslivet, og studenter med en grad fra universitetet i Melbourne har hatt problemer med å få jobb etter studiene (høres det kjent ut?). Det har dannet seg klare blokker mellom de som er for Bolognaprosessen og de som er sterkt i mot, og det er til og med utdanningsinstitusjoner som profilerer seg med å være anti-Bologna.

Den globale dimensjonen vil bli stadig viktigere i Bolognaprosessen i tiden fremover. For oss studenter blir det viktig å sikre at den globale dimesjonen ikke handler utelukkende om konkurranse mellom Europa og de andre kontinentene, men mer om samarbeid, mobilitet og kunnskapsutveksling. Bolognaprosessen kan være en inspirasjon for andre til å styrke studentmedvirkningen og studentperspektivet i høyere utdanning. Men den kan også bli misbrukt og implementert på en dårlig måte, som eksempelet fra Australia viser…

Parallelt med ministermøtet og feiringen i Wien samles studenter fra flere land for å demonstrere mot Bolognaprosessen. Bologna brenner, er budskapet fra demonstrantene. Det planlegges demonstrasjoner i gatene og veiblokkade for å hindre ministerne fra å komme frem, og en alternativ student summit vil bli arrangert fredag og lørdag.

Demonstrantene uttrykker sin misnøye med kutt i budsjettene til høyere utdanning og til studentvelferd. De mener Bolognaprosessen har ført til en markedsretting av høyere utdanning og en dreining mot master- og PhD-programmer som rettes mot eliten. De siste årene har flere og flere land i Europa innført skolepenger, både for internasjonale og nasjonale studenter. I mange land har skolepengene økt, velferdstilbudet til studentene forverret og utdanningen blitt mer markedsorientert i kjølvannet av de mange reformene som er blitt gjennomført de siste årene. Ofte er dette reformer som ikke handler om implementering av Bolognaprosessen, men helt andre nasjonale agendaer som strider mot Bolognaprosessens mål. Dette bidrar til å undergrave Bolognaprosessens legitimitet og potensiale.

Jeg er en av de studentene som skal delta på feiringen av Bolognaprosessen og åpningen av det europeiske området for høyere utdanning i kveld. Samtidig vil andre studenter samle seg for å markere sin motstand. I bunn og grunn jobber vi mot samme mål – lik rett og like muligheter til å ta høyere utdanning, god kvalitet i utdanningen og gode velferdsordninger for studentene. I mine øyne er Bolognaprosessen en demokratisk og god prosess, som setter studentene i sentrum, og demonstrantenes kritikk er dermed rettet mot feil mål. Samtidig deler jeg (og millioner av andre studenter i Europa) demonstrantenes sinne over kutt i studiekvalitet, studietilbud og studentvelferd, kombinert med økte studieavgifter og økte forskjeller. Jeg tror at vi vil lykkes, men vi har en lang vei å gå før vi er i mål.

Her kan du se demonstrantenes mobiliseringsvideo:

I dag ble ESUs publikasjon Bologna at the Finish Line (BAFL) offentliggjort. Opprinnelig var Bolognaprosessen ment å være gjennomført innen 2010, men i dag vet vi at det er mye som gjenstår før vi er i mål. Derfor er tidsperspektivet for prosessen utvidet til 2020. Bologna at the Finish Line peker på de områdene der studentene mener det fortsatt gjenstår utfordringer før målet med Bolognaprosessen er nådd og der det er viktig å sette inn tiltak de neste 10 årene.

På Student Summit har vi utarbeidet en deklarasjon fra studentene til ministermøtet. Jeg håper ministerne tar med seg studentenes perspektiver når de skal meisle ut hvor vi vil med Bolognaprosessen de neste årene. Et veldig positivt element med Bolognaprosessen er at studentmedvirkningen er høy, og det er viktig at studentene fortsatt er i sentrum i neste fase av prosessen.

I dag ble også dokumentaren «Faces of Bologna» vist for første gang. Dokumentaren er utarbeidet av ESU, og viser intervjuer med studenter fra mange land om de ulike utfordringer studentene fortsatt møter, særlig i forbindelse med mobilitet og den sosiale dimensjonen. Lav studiestøtte og mangel på studentboliger er eksempler på saker som studenter over hele Europa er opptatt av.

I Norge har vi kommet langt, men ikke langt nok. Sett i et europeisk perspektiv, har vi relativt høy studiestøtte og mange gode støtteordninger for oss studenter. Norge er et forbilde for mange andre land når det kommer til studentvelferd. Likevel har vi en vei å gå før vi får reell lik rett til utdanning i Norge. Veldig mange studenter må jobbe ved siden av studiene eller får tilskudd hjemmefra fordi de ikke klarer seg på studielån alene. Det vil være en god investering, både for samfunnet og hver enkelt student, å gi disse studentene mulighet til å bruke den tiden de trenger og ønsker å bruke på studiene.

Det er et stort problem at mange studenter i dag mangler ordentlig forsikring, og et enda større problem at de aller fleste ikke er klar over hvor dårlig sikret de er dersom uhellet skulle være ute. Hvis du blir ufør som student, vil du kunne ende opp som tilnærmet minstepensjonist, om du ikke har tegnet uførforsikring. Mange tror også at de er bedre sikret mot skade på innbo etc. enn det de i realiteten er.

Universitas skriver i dag om studenter ved idrettshøgskolen som er redd for å bli skadet i forbindelse med studiene. Idrettshøgskolen har ikke mulighet til å tilby forsikring til studentene sine, fordi statlige instanser ikke kan har forsikring i private forsikringsselskaper (selvassurandør-prinsippet). Studentene ved idrettshøgskolen er nok mer utsatt for skade enn studenter som stort sett studerer i forelesningssaler og på biblioteket, men det er likevel et generelt problem at studenter dårlig forsikret.

Det finnes mange gode forsikringsordninger der ute som du kan tegne som student. Gjennom NSU kan du tegne skadeforsikring, uføreforsikring og livsforsikring. NSU har en avtale med Bafo forsikringsmegling som forhandler gode priser på forsikringene som tilbys. Om du tegner forsikring gjennom NSU eller om du tegner en annen forsikring, så sørg i alle fall for å forsikre deg når du er student. Bedre føre var…

I dag har jeg vært på LOs studentkonferanse, hvor et av temaene som ble diskutert var gjennomgangen av landets studentsamskipnader som er utført av BDO på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. BDO presenterte rapporten, med kommentarer fra Guro Grimstad fra NTL, Ina Tandberg fra Studentenes Landsforbund og meg selv etterpå. Vi var alle tre kritiske til rapporten, fordi vi mener den trekker konklusjoner på sviktende grunnlag.

LOs studentkonferanse


Dessverre ble ikke denne delen av konferansen overført på nett, slik første del ble, men her kan du lese mine kommentarer til rapporten:

Studentsamskipnaden er ikke historie, studentsamskipnadene står fast som den viktigste leverandøren av velferdstilbud til studentene og vil gjøre det i uoverskuelig fremtid. Rapporten peker på noen utfordringer i forhold til studentsamskipnadenes organisering og styring, og jeg skal kommentere noen av dem, men aller først vil jeg si at jeg er glad for at rapporten bekrefter det vi har ment hele tiden – nemlig at det stort sett går veldig bra med studentsamskipnadene. Vi har noen utfordringer, og det er vi klar over, og vi ser frem til å samarbeide med Kunnskapsdepartementet, Samskipnadsrådet og alle landets studentsamskipnader for å gjøre samskipnadene enda bedre.

Studentstyring

Et av temaene som drøftes i rapporten er studentstyringen av samskipnadene. Jeg vil slå fast med en gang: Samskipnadene skal fortsatt være, og må være, styrt av studentene selv. Det er viktig at den lokale autonomien er stor og at de lokale studentdemokratiene fortsatt kan stå fritt til å velge hvorvidt studentene skal ha styreflertall. Det er studentene selv som kjenner sine velferdsbehov. Studentsamskipnadene er av studenter for studenter, og det er avgjørende at studentene selv kan forvalte sin egen velferd.

I rapporten trekkes tilbakekallingsretten, retten det lokale studentdemokratiet har til å trekke tilbake sine styremedlemmer, frem som problematisk. Det argumenteres med at dette kan forhindre studentrepresentantene fra å ta et reelt ansvar i styreposisjon, at det gir en populistisk tilnærming til styrevervet og det stilles spørsmålstegn ved om den er forenlig med god og forutsigbar økonomistyring. Tilbakekallingsretten har vært der i flere år og er benyttet i svært få tilfeller. Studentdemokratiene har respekt for dette virkemiddelet, og det er ikke noe som brukes i utide. Men tilbakekallingsretten er et viktig demokratisk prinsipp for oss fordi den sikrer reell brukerstyring. Et viktig moment er at de sakene som behandles av samskipnadsstyrene ofte har politiske, så vel som økonomiske, aspekter ved seg. Når Studentparlamentet i Stavanger valgte å tilbakekalle sine studentrepresentanter fordi de hadde stemt for at de internasjonale studentene må betale depositum, mens de norske studentene slipper, så handler ikke det om økonomisk ufornuft, men et bevisst politisk valg mot diskriminering. Det er da også en svakhet ved rapporten at man i arbeidet med den ikke har vært i kontakt med studentenes valgorgan, slik at denne dimensjonen ved studentrepresentasjonen kunne kommet tydeligere frem.

Studentenes kompetanse
Rapporten peker videre på at studentrepresentantene ofte mangler real- og formalkompetanse til å inneha styreverv. Særlig trekkes manglende økonomikunnskaper og erfaring frem som et problem og hevdes å bidra til svak økonomistyring. Med all respekt: Det samme kunne vært sagt om de andre styremedlemmene. Det er med undring jeg leser følgende, og jeg siterer: ”En del styreledere uttrykker at de kunne tenke seg at samskipnadens revisor hadde hyppigere møter med styret, grunnet at revisor har lenger erfaring og bedre økonomikompetanse enn studentstyremedlemmene”. Sitat slutt. Jeg er helt enig i at det for mange sikkert ville være både nyttig og lærerikt å ha hyppigere møter med revisor. Jeg er imidlertid helt sikker på at mange av de øvrige styremedlemmene ville hatt et like godt utbytte av det som studentene. Jeg vil tro at de færreste styremedlemmene i samskipnadsstyrene rundt omkring i landet har erfaring og økonomikompetanse som kan måle seg med revisor, det være seg om de er studenter, ansattrepresentanter eller representanter for utdanningsinstitusjonene. Og godt er det – for styrene er jo nettopp bredt sammensatt for at medlemmene skal representere ulike perspektiver og ulik kompetanse.

Når det er sagt, det er stor variasjon i hvor godt rustet studentrepresentantene er for å ta fatt på et styreverv, og det er ikke uproblematisk. Ikke alle studentene i samskipnadsstyrene har like gode forutsetninger for å tre inn i rollen som styremedlem, men dette er en utfordring det heldigvis er enkelt å gjøre noe med. Det samme kan for øvrig sies om alle valgte forsamlinger, det være seg et samskipnadsstyre, en nasjonal organisasjon eller Stortinget. Løsningen er ikke å legge ned forsamlingen eller endre sammensetningen, men å løfte de som blir valgt inn og gi dem den kompetansen de trenger, gjennom kursing og erfaringsoppbygging.

Vi mener et mulig tiltak for å sikre at studentene er forberedt på styreverv i studentsamskipnadene, kan være å gi felles kursing fra sentralt hold i for eksempel styrekompetanse og økonomi. Denne kursingen kan kanskje gjøres obligatorisk. Det vil sikre at studentene har de kunnskapene som trengs for å gjøre en god jobb i styret. Det kan i den forbindelse også kanskje være hensiktsmessig å se på muligheten for felles valgperioder mellom samskipnadene, for å gjøre det enklere å gi god opplæring til alle. Dette er tiltak som vi ønsker å se videre på, sammen med Kunnskapsdepartementet og studentsamskipnadene.

Kjerneoppgaver kontra randsoneaktiviteter

Rapporten problematiserer studentsamskipnadenes mulighet til å drive med forretningsvirksomhet og andre aktiviteter som ikke defineres som en del av samskipnadens kjerneoppgaver. Vi vil understreke viktigheten av at studentsamskipnadene får beholde selvråderetten på dette området. Det er svært viktig at studentsamskipnadene selv fortsatt får mulighet til å bestemme hvilke oppgaver man skal utføre, det være seg kjerneoppgaver eller randsoneaktiviteter. Studentsamskipnadene er svært ulike, studiestedene de tilhører er svært ulike og samskipnadene har dermed ulike behov. Ofte er det for eksempel svært store variasjoner i campusstrukturen. Noen utdanningsinstitusjoner har mange campus, noe som påvirker hvordan man organiserer velferdstilbudet. Ved små studiesteder vil det ofte være behov for å tilby tjenester til andre enn studenter for å klare å oppnå kritisk masse fordi studentmassen er så liten at det ikke går rundt om man tilbyr tjenester kun til studentene. Ekstern inntjening utgjør dessuten et verdifullt bidrag til mange samskipnader, som bidrar til å opprettholde og bedre velferdstilbudet for studentene.

Også de såkalte kjerneoppgavene må være opp til den enkelte studentsamskipnad å definere. På samme måte som vi mener at de lokale studentdemokratiene selv må få bestemme hvordan de ønsker at studentsamskipnaden skal styres, så mener vi at den enkelte studentsamskipnad lokalt må få bestemme hvilke velferdstilbud de ønsker å tilby. Hvilke tilbud det er behov for og ønske om vil variere fra sted til sted, og vil endres etter hvert som studentenes behov endres. Det er studentsamskipnadene selv som i samråd med studentene best kan avdekke de lokale studentenes ønsker og behov og tilpasse sine egne tilbud i tråd med det. Derfor vil en uttømmende definisjon av studentvelferd fra sentralt hold, slik rapporten foreslår, være svært uheldig.

Representasjon fra utdanningsinstitusjonene

Rapporten stiller spørsmålstegn ved om utdanningsinstitusjonene bør være representert i samskipnadsstyrene. Det stemmer nok at det er varierende samarbeidsklima mellom samskipnadene og utdanningsinstitusjonene, og at det mange steder er et forbedringspotensiale. Men løsningen er ikke å fjerne representasjon fra institusjonene i styrene, tvert i mot. Vi mener dette er svært viktig, fordi det er utdanningsinstitusjonene som i følge loven har det strategiske ansvaret for studentvelferden, mens samskipnadene har det operative ansvaret. For at dette lovpålagte ansvaret skal fungere, er det viktig at utdanningsinstitusjonene tar en aktiv del i studentvelferden for sine studenter, og vi mener at den beste måten å sikre dette på, er å ivareta representasjon fra utdanningsinstitusjonene i styrene. Dessuten får utdanningsinstitusjonenes strategier store konsekvenser for samskipnadene. Det beste eksempelet i så måte er kanskje de utfordringene internasjonalisering og innreisende studenter skaper for studentboligmarkedet.

Strukturrasjonalisering
Samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og studentsamskipnadene er ikke minst viktig tatt i betraktning av at utdanningssektoren er i endring. Et av de største satsningsområdene til Kunnskapsdepartementet er SAK, samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Oslofjordalliansen og fusjonsprosessen mellom HiAK og HiO er bare to eksempler på prosesser som foregår i sektoren vår. Disse prosessene preger også studentvelferden, og det er svært viktig at studentsamskipnadene følger med på denne utviklingen. Det kan nok være gevinster å hente på strukturrasjonalisering, også hos samskipnadene. Vi ser at et tettere samarbeid mellom, og eventuelt sammenslåinger av, studentsamskipnader kan være nødvendig i fremtiden. Det er imidlertid helt avgjørende at dette skjer på frivillig basis, og et godt eksempel er den forestående fusjonen mellom SIO og OAS. På samme måte som sektoren sto samlet mot tvangssammenslåinger av universiteter og høgskoler i kjølvannet av Stjernø-rapporten, så må vi stå sammen om at sammenslåinger av og samarbeid mellom samskipnader skal være frivillig.

Hva gjør studentorganisasjonene videre med rapporten?
Vi i studentorganisasjonene synes det er positivt at KD, ved å bestille denne rapporten, tar sitt tilsynsansvar overfor studentsamskipnadene på alvor. Vi anerkjenner også de utfordringene som rapporten peker på. Den viser at det er behov for å gjøre noen justeringer og videreutvikle samskipnadene for å gjøre dem enda bedre. Vi ønsker å samarbeide med KD, med Samskipnadsrådet og med samskipnadene i oppfølgingen av denne rapporten. Sammen tror jeg vi kan finne gode løsninger og tiltak, slik at studentsamskipnadene blir enda bedre i stand til å tilby et godt velferdstilbud til studentene.

Studentsamskipnadene bidrar til å sikre lik rett til utdanning ved å tilby supplerende velferdstjenester som er tilpasset studentenes unike behov. De er den beste måten å organisere studentvelferd på, og det er en unik virksomhetsform som det er verdt å verne om også i fremtiden. Studentsamskipnaden er absolutt ikke død, den lever i beste velgående.

I går deltok jeg på et seminar i regi av Universitetet i Oslo , hvor temaet var hvordan vi skal håndtere studentveksten som er forventet å komme de neste fire årene. Bakgrunnen er en prognose som ble presentert i Stortingsmeldingen Utdanningslinja som ble lagt frem i juni og som skal behandles i Stortinget våren 2010. Prognosen i Utdanningslinja viser en forventet studentvekst på opp mot 80.000 innen 2013, noe som naturlig nok har skapt mye debatt i høst. På seminaret presenterte KD nye oppdaterte prognoser for studentveksten, hvor tallet er justert ned til mellom 17.000 og 33.000 innen 2013:

Tall fra SSB og Kunnskapsdepartementet

De nye prognosene viser en langt mer håndterlig studentvekst enn det som først ble forespeilet, men likevel er en slik økning av studentmassen en stor utfordring for universitetene og høgskolene. Hverken utdanningsinstitusjonene eller studentsamskipnadene er dimensjonert for å håndtere en stor studentvekst. Nå er det viktig at vi får på plass en langsiktig opptrappingsplan for hvordan veksten skal håndteres. Studentorganisasjonenes oppgave blir å sørge for at veksten ikke går på bekostning av hverken utdanningskvaliteten eller studentvelferden.