Debatten om skolepenger kommer stadig nærmere oss, og både Sverige og Danmark har nå innført skolepenger for internasjonale studenter. Høyres Studentforbund går nye veier i debatten om hvorvidt utenlandske studenter bør betale skolepenger for å studere ved norske høyere utdanningsinstitusjoner. De foreslår at studentene i stedet for å betale i kroner og øre, skal betale for seg ved å arbeide gratis etter de har fullført utdanningen sin.

Jeg synes dette er et veldig dårlig forslag. Jeg er en stor tilhenger av gode samarbeidsordninger mellom universiteter og høgskoler på den ene siden og aktører i arbeidslivet på den andre. Jeg er for gode praksisordninger, samarbeid om studentoppgaver og utveksling av kompetanse på tvers. «Pliktarbeid» er imidlertid et begrep det smaker dårlig av. Forslaget om at de internasjonale studentene skal måtte «betale for seg» ved å arbeide gratis etter at de har fullført utdannelsen sin, synes jeg er bakstreversk og lite konstruktivt. Både samfunnet og studentene selv er tjent med at studentene kommer ut i relevant (betalt!) jobb etter at de er ferdig utdannet.

Høyres Studentforbund er bekymret for at internasjonale studenter vil strømme til Norge nå som Sverige har innført studieavgifter. Andre har uttrykt at de er bekymret for at flinke studenter vil slutte å søke seg til Norge fordi skolepenger etter sigende skal være et tegn på kvalitet. Jeg er ikke bekymret for noen av delene. Hvert år søker mange dyktige internasjonale studenter seg til norske utdanningsinstitusjoner og vi ønsker at enda flere skal søke seg hit.

Det er viktig å fokusere på økt utdanningskvalitet, både for de norske studentene og de internasjonale studentene som kommer hit. På dette feltet er det fortsatt mye vi kan gjøre, men skolepenger er et sidespor (for ikke å si et feilskjær…) i den debatten. Derfor er jeg glad for at statssekretær Kyrre Lekve har uttalt at det er helt uaktuelt for den rødgrønne regjeringen å innføre studentbetaling. Jeg håper Norge vil fortsette å gå foran som et godt eksempel på et land hvor gratisprinsippet står høyt, også for internasjonale studenter. Det gjelder uavhengig av om man snakker om skolepenger eller om gratisarbeid.

Bjørn Stensaker i Nifu Step gikk hardt ut i Aftenposten på søndag og anklaget universitets- og høgskolesektoren for å syte for mye. Sammenlignet med andre land har norske utdanningsinstitusjoner mer ressurser, bedre infrastruktur og mer autonomi enn de fleste, uttaler han.

At universitets- og høgskolesektoren beskyldes for å klage for mye er forsåvidt ikke noen nyhet, og det hender til tider at jeg langt på vei er enig i den kritikken selv… Men selv om jeg synes Stensaker har flere gode poenger, så synes jeg likevel at den ensidige kritikken er litt urettferdig. Jeg opplever at vi som snakker på vegne av UH-sektoren veldig ofte blir beskyldt for å skrike om mer penger, når det vi egentlig gjør er å etterlyse ambisjoner for høyere utdanning og en debatt om hvilken retning vi skal gå i. Så fort vi stiller spørsmålstegn ved regjeringens overordnede strategi for utviklingen av høyere utdanning, så blir vi møtt med at regjeringen allerede har bevilget masse til forskning og at de har økt budsjettene flere ganger.

Kritikken som ble reist fra UH-sektoren etter forrige statsbudsjett gikk i all hovedsak på innretningen på bevilgningene til sektoren, mer enn størrelsen på bevilgningene. Med økende grad av øremerking av midler til forskning, kommer særlig utdanningen under press fordi det er der det er mulig å frigjøre midler raskt. Jeg synes ikke at det å påpeke at nye studieplasser må følges opp med en satsning på utdanningskvalitet er å syte.

Jeg tror vi alle kan tjene på å snakke litt mer om de overordnede målene og hvordan vi skal nå dem, og litt mindre om kroner og øre…

I går la handlingsromgruppa frem sin rapport, Handlingsrom for kvalitet. Mottakelsen av rapporten har stort sett vært god, med unntak av kritikk fra enkelte for at rapporten ikke går langt nok i å vurdere hva utdanningsinstitusjonene selv kan gjøre for å utvide eget handilngsrom. Modig, men ikke modig nok, som Tora Aasland uttalte i sin første reaksjon.

Jeg har representert studentene i utvalget, og jeg er godt fornøyd med resultatet vi har kommet frem til. Tatt i betraktning hvor kort tid vi har hatt og hvor mange vi var i utvalget, så er jeg veldig godt fornøyd med at vi har kommet frem til et såpass samstemt resultat. Nå ser jeg frem til debatten om tiltakene gruppen har foreslått. Tora Aasland har allerede pekt på flere konkrete tiltak som hun vil følge opp fremover, blant annet tiltak for å få ned bruken av midlertidige ansatte.

Noe av det viktigste for meg har vært å slå fast prinsippet om at all høyere utdanning i Norge skal være forskningsbasert og at det ikke er aktuelt å lempe på kravene i Kvalitetsreformen for å skape mer handlingsrom. Dette står gruppen samlet om i rapporten.

De tre viktigste utfordringene for handlingsrommet til universitetene og høgskolene, er i mine øyne den ventede studentveksten, det store opptaket av studenter som bare finansieres over resultatmidlene, samt ubalansen mellom frie og øremerkede midler. Alt dette kan svekke utdanningskvaliteten, og gjør det i noen tilfeller allerede i dag.

Studentveksten vil true utdanningskvaliteten hvis man ikke setter inn nok ressurser til å sikre god veiledning og oppfølging av studentene. Mange av de korte profesjonsutdanningene hvor regjeringen ønsker å opprette flere studieplasser er dessuten praksistunge fag, og det er viktig å sikre god tilgang på praksisplasser og god kvalitet på praksisoppholdet.

Studentveksten representerer i tillegg en stor utfordring fordi kapasiteten til å ta i mot nye studenter er sprengt mange steder, slik at nye studieplasser krever investering i infrastruktur og bygg. Noe av årsaken til at kapasiteten er sprengt skyldes at utdanningsinstitusjonene har tatt opp flere studenter enn de har hatt finansiering for. Det har vært delvis en ønsket utvikling, fordi utdanningsinstitusjonene har brukt det handlingsrommet som ble gitt dem etter Kvalitetsreformen og har svart på insentivene i finansieringssystemet. Dessuten har det bidratt til å opprettholde god tilgang til høyere utdanning.

Forventet studentvekst

Det blir imidlertid problematisk når overopptaket blir så stort at det går ut over utdanningskvaliteten. I tillegg gir det en utfordring når det skal opprettes nye studieplasser, fordi institusjonene allerede har brukt opp den ledige kapasiteten.

Etter at statsbudsjettet for 2010 ble lagt frem, gikk mye av kritikken på at det var en ubalanse mellom frie og øremerkede midler, og dette var noe av bakteppet for at handlingsromgruppen ble satt ned. Jeg mener dette fortsatt er en høyaktuell problemstilling, og gruppen har dokumentert at bevilgningsveksten de siste årene i stor grad har vært bundet opp, blant annet i lønns- og prisvekst. En større andel frie midler vil gi institusjonene et større handlingsrom til å kunne gjøre egne prioriteringer og til å sikre kvalitet i kjerneoppgavene, utdanning og forskning.

Arbeidsgruppen skulle se på tiltak innenfor dagens bevilgningsrammer, og jeg mener vi har holdt oss til mandatet. Hvis forslagene våre blir fulgt opp, vil det ha mye å si for utdanningsinstitusjonenes økonomiske handlingsrom, og kan få en positiv effekt på utdanningskvaliteten. Hvis spådommene om utdanningsbølgen slår til, er det likevel ikke nok. Universitets- og høgskolesektoren trenger økte bevilgninger for å kunne å tilby utdanning av høy kvalitet til så mange nye studenter og for å kunne bygge opp infrastruktur til å ta i mot studentøkningen.

Les pressemeldingen fra NSU og StL her.

Det har lenge vært mye fokus på den såkalte studentbølgen (utdanningsbølgen, studenteksplosjonen… kjært barn har mange navn). Ungdomskullene øker, det samme gjør studietilbøyeligheten. I revidert nasjonalbudsjett for 2009 og i statsbudsjettet for 2010 bevilget regjeringen flere studieplasser. Dette for å sikre fortsatt god tilgang på høyere utdanning og at velferdsstaten får tilgang på nok utdannet arbeidskraft i årene som kommer. Sannsynligvis vil det samme skje i statsbudsjettet for 2011, altså at regjeringen vil bevilger flere studieplasser.

Jeg mener det er viktig å sikre tilgangen til høyere utdanning og dermed opprette flere studieplasser, når søkningen til høyere utdanning forventes å øke. Samtidig mener jeg det vil være katastrofalt å øke kapasiteten uten å sikre at studiekvaliteten opprettholdes. Den siste uken har det kommet flere urovekkende signaler fra universitets- og høgskolesektoren. Dagsavisen advarte mandag mot universiteter på sparebluss: UiO, NTNU og UiB har måttet gjennomføre drastiske kutt som stort sett har gått ut over utdanningen. Universitas skriver i dag at UiO kanskje må se seg nødt til å kutte i antall studieplasser – ikke øke, slik regjeringen legger opp til – for å klare å ivareta kvaliteten.

Lik rett til utdanning handler om å gi flest mulig muligheten til å ta høyere utdanning, men det handler også om at den utdanning som tilbys skal holde god kvalitet. I morgen legger handlingsromgruppen, som jeg har sittet i de siste månedene, frem sin rapport. Jeg håper regjeringen tar rapporten vår og de anbefalingene vi kommer med på alvor. De er nødt til å reagere på de signalene som nå kommer frem fra alle deler av universitets- og høgskolesektoren, og som studentorganisasjonene har advart om lenge. Vi klarer ikke å bygge et kunnskapssamfunn uten å satse på høyere utdanning.

I går deltok jeg på Kunnskapsdepartementets årlige kontaktkonferanse, hvor nær sagt hele universitets- og høgskolesektoren var samlet. Det knyttet seg nok aller mest spenning til Jens Stoltenberg sitt åpningsinnlegg. Statsministeren er blitt kritisert for å ikke snakke nok om høyere utdanning og forskning, og forventningene var derfor høye når Stoltenberg endelig kom for å møte sektoren på hjemmebane.

Dessverre synes jeg Stoltenberg skuffet. Jeg hadde ikke ventet store løfter om mer midler til sektoren, men jeg hadde nok ventet noe litt mer konkret. Jeg forventet at statsministeren ville bruke litt mer tid på å snakke om den kraftige studentveksten vi kan vente oss de neste årene, og hva regjeringen vil gjøre for å sikre at dette ikke skal gå ut over utdanningskvaliteten. Det er tross alt den største utfordringen UH-sektoren står overfor de nærmeste årene. Jeg forventet at han skulle kunne svare på spørsmålet om hva hans ambisjoner er for norsk høyere utdanning, særlig sett i lys av hans eget utsagn i nyttårstalen om at kunnskap trumfer alt. Og jeg undres over hvorfor han brukte så lang tid på å snakke om viktigheten av forskning til en forsamling som kjenner dette feltet best av alle og som utmerket godt vet hvor viktig forskning er for samfunnet. Det var med andre ord ikke så mye nytt å hente i Jens Stoltenberg sitt innlegg, men vi fikk bekreftet nok en gang at det blir trange tider det neste året… Jeg håper likevel at regjeringen velger å satse på høyere utdanning og forskning i neste års statsbudsjett og virkelig viser at de har ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Det viktigste er at vi klarer å ivareta utdanningskvaliteten, samtidig som vi tar i mot mange nye studenter.

For øvrig synes jeg at pausene og middagen etter konferansen var mest givende, også faglig sett. Det synes jeg egentlig ofte på slike konferanser, og det er jo nettopp det en kontaktkonferanse bør handle om – å legge til rette for kontakt, dialog og samarbeid mellom KD og sektoren. Sånn sett var konferansen absolutt vellykket.

Nysgjerrig på hva Stoltenberg sa i innlegget sitt? Du kan se det i sin helhet her.

I går deltok jeg på et seminar i regi av Universitetet i Oslo , hvor temaet var hvordan vi skal håndtere studentveksten som er forventet å komme de neste fire årene. Bakgrunnen er en prognose som ble presentert i Stortingsmeldingen Utdanningslinja som ble lagt frem i juni og som skal behandles i Stortinget våren 2010. Prognosen i Utdanningslinja viser en forventet studentvekst på opp mot 80.000 innen 2013, noe som naturlig nok har skapt mye debatt i høst. På seminaret presenterte KD nye oppdaterte prognoser for studentveksten, hvor tallet er justert ned til mellom 17.000 og 33.000 innen 2013:

Tall fra SSB og Kunnskapsdepartementet

De nye prognosene viser en langt mer håndterlig studentvekst enn det som først ble forespeilet, men likevel er en slik økning av studentmassen en stor utfordring for universitetene og høgskolene. Hverken utdanningsinstitusjonene eller studentsamskipnadene er dimensjonert for å håndtere en stor studentvekst. Nå er det viktig at vi får på plass en langsiktig opptrappingsplan for hvordan veksten skal håndteres. Studentorganisasjonenes oppgave blir å sørge for at veksten ikke går på bekostning av hverken utdanningskvaliteten eller studentvelferden.

I går ble statsbudsjettet for 2010 lagt frem, og det ble raskt klart at studentene er de store taperne. Studentorganisasjonenes hovedkrav var økte basisbevilgninger, altså frie midler, til universitetene og høgskolene. Dette kravet delte vi med resten av Universitets- og høgskolesektoren, men regjeringen valgte å ikke gi en krone i økte basisbevilgninger. Da er det ikke rart at reaksjonene fra sektoren er sterke.

Regjeringen påstår de leverer et godt budsjett for høyere utdanning, fordi de bevilger flere studieplasser. Men å øke kapasiteten er på ingen måte det samme som å heve utdanningskvaliteten – snarere tvert i mot. Utdanningsinstitusjonene får 60% av midlene som følger studieplassene når studentene blir tatt opp, og 40% når studentene avlegger eksamen – såkalt resultatbasert finansiering. Dette systemet kan fungere fint når studentopptaket er relativt stabilt, men skaper problemer når det blir store svingninger i studentmassen – som for eksempel når det bevilges midler til flere tusen nye studieplasser. Når studieplassene ikke følges opp av økte basisbevilgninger, vil dermed utdanningsinstitusjonene slite med å klare å opprettholde utdanningskvaliteten. Det blir flere studenter per foreleser og mindre tid til den enkelte student. Dette betyr igjen dårligere oppfølging av studentene, samt trangere kår på lesesalene og i auditoriene.

Jeg skal gi regjeringen honnør for én ting: De har levert et veldig godt budsjett for den anvendte forskningen. Blant annet har de bevilget mye til klimaforskning som en oppfølging av Klimaforliket. Alle disse midlene er imidlertid øremerkede midler som også krever egenfinansiering fra utdanningsinstitusjonene, noe som fører til at institusjonene må kutte i annen aktivitet for å klare å følge opp de tiltakene som regjeringen nå har bevilget penger til. Vi har tidligere erfart at det letteste stedet å kutte, er i studentaktivitet og undervisning. Kombinasjonen av disse øremerkede forskningsmidlene og av at basisbevilgningene ikke økes betyr dermed at utdanningsinstitusjonene antakeligvis må kutte i seminarundervisning, i veiledning og oppfølging av studentene.

Heller ikke på studentorganisasjonenes krav nummer to, økt studiestøtte, leverer regjeringen. NSU og StL har krevd 11 måneders studiestøtte, altså en økning av den totale studiestøtten på 10%. Vi ble imidlertid ikke overrasket over at dette ikke kom i budsjettet. Det står ikke i Soria Moria 1-erklæringen, og dermed blir det heller ikke prioritert. En liten økning i studiestøtten ble det imidlertid: Studiestøtten ble indeksregulert med 1,6%, dvs. en økning fra 87 600 kroner til 89 000 kroner i året. Du kan altså glede deg til å få hele 140 kroner mer å rutte med i måneden. Når prisene ellers, spesielt på leiemarkedet, har økt mye mer, betyr det at studentene vil være like fattige (om ikke fattigere) til neste år som de er i år.

Ett lyspunkt er det imidlertid for studentene. Regjeringen følger opp sin satsning på studentboliger og bevilger midler til 1000 studentboliger også i 2010-budsjettet. Dette var studentorganisasjonenes tredje statsbudsjettkrav. Når vi vet at den største utgiften for studentene er bolig, så er i hvert fall det noe å glede seg over i et ellers begredelig budsjett for høyere utdanning…

Ina Tandberg (StL) og jeg hadde dette innlegget på trykk i dagens Klassekampen:

Sats på kunnskap!

Valget er over, og kursen skal stakes ut for fire nye rødgrønne år. Studentorganisasjonene håper det blir fire år med satsning på høyere utdanning og forskning, slik at Norge rustes opp til å takle overgangen fra å være en oljenasjon til å bli en kunnskapsnasjon. Samfunnsutfordringene, som den nye regjeringen må håndtere, står i kø: Vi må håndtere klimaendringene og møte eldrebølgen som treffer oss for fullt om få år. Vi må videreutvikle velferdsstaten, for å kunne tilby gode helsetjenester og et godt skoletilbud til alle, også i fremtiden. Oppskriften for å klare alt dette er kunnskap, og hovedingrediensene er utdanning og forskning. Dagens studenter skal utføre morgendagens oppgaver, fylle nye posisjoner og finne nye løsninger. Vi ønsker oss derfor ambisiøse løfter for høyere utdanning og forskning i regjeringserklæringen, og at disse løftene følges opp i hvert budsjettår.

Vi står overfor en studenteksplosjon i universitets- og høgskolesektoren. I følge stortingsmeldingen ”Utdanningslinja” som ble lagt frem før sommeren, vil det være 80.000 flere studenter i Norge i 2013 enn det er i dag. En av den rødgrønne regjeringens største oppgaver de neste fire årene, vil være å legge til rette for denne massive studentveksten. Utdanningsinstitusjonene har verken økonomi eller kapasitet til å ta i mot så mange studenter med dagens rammer. Når vi på den ene siden ser at det kommer 80.000 håpefulle studenter, og på den andre siden ser at snittalderen til vitenskaplig ansatte skyter i været, mener studentorganisasjonene at det er tid for handling.

Det er positivt at flere ønsker å ta høyere utdanning, det norske samfunnet trenger høyt utdannet arbeidskraft for å løse stadig mer komplekse problemstillinger. Studentorganisasjonene etterlyser imidlertid en plan for den varslede studenttilstrømningen. Vi er bekymret for at løsningen blir å slippe inn for mange studenter, uten å tilføre nødvendige ressurser. Opptrappingen av studieplasser må skje planlagt, og det må følge med friske midler, slik at lærestedene blir i stand til å tilby studentene den kvalitetsutdanningen de har krav på. Hva er prislappen på en studenteksplosjon, og har regjeringen tenkt å prioritere en økonomisk opptrapping for fortsatt å tilby god og gratis høyere utdanning?

Manglende bevilgninger, kombinert med høye lønnsutgifter og stadig økende behov for kostbart utstyr, har ført til at utdanningskvaliteten allerede i dag er under sterkt press. Mindre økonomisk handlingsrom for utdanningsinstitusjonene får direkte konsekvenser for studentene. Det fører til kutt i seminarundervisning, kutt i emnetilbudet og dårligere oppfølging av den enkelte student. Resultatet er dårligere kvalitet på utdanningen, og i neste omgang dårligere kvalitet på de ferdigutdannede som skal ut og utføre viktige oppgaver i samfunnet. Dette er status quo for utdannings-Norge, og det hviler et stort ansvar på den rødgrønne regjeringen som har fått ny tillit. Utdanningskvalitet koster både penger, forpliktende innsats og vedvarende vilje til å prioritere utdanningssektoren.

Studentorganisasjonene anerkjenner paradokset i at regjeringen de siste to årene har bevilget mer penger til sektoren, samtidig som utdanningsinstitusjonene rapporterer om mindre handlingsrom. Derfor støtter vi at det nå skal gjøres et arbeid for å undersøkt dette, noe som forhåpentligvis kan gi oss en felles virkelighetsforståelse. Vi mener likevel at det ikke kan være noen tvil om at det er behov for økte bevilgninger, og at det nå trengs handling. Å vite at det gjøres et arbeid for å finne ut hvor de økte ressursene i høyere utdanning har blitt av, hjelper lite for masterstudenten som i dag må vente 4 uker på veiledning til masteroppgaven sin. Det hjelper lite for sykepleierstudenten som jobber med utdaterte maskiner fra 1970. Det hjelper lite for ex.philstudentene som sitter i trappen på forelesningssalen for å prøve å få med seg siste nytt om hulelignelsen til Platon.

En solid og forutsigbar basisbevilgning sikrer den enkelte utdanningsinstitusjon rom til å tilby utdanning av høy kvalitet. Utdanningsinstitusjonene må få mulighet til å prioritere utdanningskvalitet, og de må få mulighet til å prioritere forskning slik at studentene til enhver tid får oppdatert kunnskap. NSU og StL mener derfor at en kraftig økning i basisfinansieringen er en nødvendig investering i fremtiden. I følge OECD lønner det seg å investere i høyere utdanning og forskning for flere samfunnsområder. Utdanning koster, men uvitenhet koster mer. Vi inviterer nå regjeringen med på en kunnskapsdugnad. Studenter og ansatte i universitets- og høgskolesektoren vil bidra med innsats, men viljen, pengene og prioriteringsevnen må regjeringen stille opp med.

Ina Tandberg (leder i StL) og jeg har dette leserinnlegget på trykk i dagens utgave av Dagsavisen:

Kalkulator eller kvalitet?

De siste ukene har det pågått en debatt mellom Knut Heidar (dekan ved UiO) og Kyrre Lekve (politisk rådgiver for Tora Aasland) i Dagsavisen om hvordan finansieringssystemet enten tilrettelegger for eller hindrer utdanningsinstitusjonene å ta opp et ansvarlig antall studenter og gi studentene en kvalitetsutdanning. Diskusjonen har blitt en kalkulatordebatt fremfor en kvalitetsdebatt. Det synes studentorganisasjonene at både Heidar og Lekve burde hevet seg over.

Staten har ansvaret for høy kvalitet i utdanningen, og utdanningsinstitusjonene har det operative ansvaret for å gjennomføre dette gjennom rammene de får. Det er et felles ansvar å sørge for at utdanningen studentene får er av høy kvalitet. Dette ansvaret tar verken Knut Heidar eller Kyrre Lekve. Det mest interessante i denne debatten er at den viser hvordan diskusjonene om finansieringen av høyere utdanning foregår i dag.

For studentene er det åpenbart at det i dag ikke er nok penger å gi forskningsbasert undervisning av høy kvalitet. Finansieringssystemet har klare svakheter fordi det oppfordrer institusjonene til å ta inn flere studenter enn de på på det aktuelle tidspunktet har råd til, og fordi de er pålagt for mange oppgaver som skal løses innenfor rammene som finnes. Hovedproblemet er imidlertid ikke finansieringssystemet i seg selv, og debatten om hvilke tall og incentiver som ligger til grunn er et sidespor fra det som burde vært hoveddebatten – nemlig om de økonomiske rammene er gode nok.

De siste årene har det utviklet seg en norm om at flere og flere av de oppgavene og satsningene som legges til utdanningsinstitusjonene øremerkes, men ikke fullfinansieres. Politikerne ønsker mer styring over kursen høyere utdanning tar, men er ikke villig til å betale hele regningen for det. Det gjør at handlingsrommet til å prioritere lokalt ved utdanningsinstitusjonene stadig blir mindre. I tillegg har det vært en nødvendig satsning på kompetanseheving blant de ansatte, som igjen har ført til høyere lønninger.

Dette gjør at primæroppgaven høyere utdanning nedprioriteres, bevisst eller ubevisst, fordi handlingsrommet til å satse på utdanningskvalitet stadig minker. Dette går utover studentene, og til slutt samfunnet som ikke får arbeidstakere med den kompetansen og de ferdighetene som trengs.

Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever en kunnskapsmilliard til økt finansiering av høyere utdanning. Diskusjonen bør i større grad rettes mot hva man kan få til med økte bevilgninger, i stedet for å krangle om hvem som eier sannheten om tallene og hvilke incentiver som virker hvordan for hvem. Kalkulatordebatten til Knut Heidar og Kyrre Lekve er et sidespor fra hva som er viktig, og man burde kunne forvente et høyere refleksjonsnivå om hva som er verdt å bruke tid på.

Ina Tandberg (leder i StL) og jeg hadde følgende leserinnlegg på trykk i dagens Klassekampen:

Kvalitet koster, uvitenhet koster mer.

Nye tall fra Statistisk Sentralbyrå forteller at stadig færre greier å gjennomføre utdanningen sin på normert tid. Ola Nordmann avla i snitt 41,8 studiepoeng i 2007/2008, mens normal studieprogresjon er 60 studiepoeng per studieår. År etter år daler antallet som greier å gjennomføre studiene på normert tid. Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion krever at regjeringen setter i gang mottiltak allerede til høsten.

Det viktigste tiltaket er å øke det økonomiske handlingsrommet til universiteter og høgskoler. Studentene er bekymret over de stadig trangere rammene høyere utdanning må drives innenfor. Uten nok ressurser får ikke de vitenskapelig ansatte god nok tid til å utføre både forskning og undervisning tilfredsstillende, og altfor ofte må det velges mellom sammenfallende tiltak for å øke kvaliteten. Det skjæres ned på forelesningstimer og vi ser at forelesninger i ulike fag plutselig blir slått sammen av økonomiske grunner. Dessuten står studentene i fare for at faglige veiledningstimer forsvinner fordi fagpersonalet ikke har tid til å veilede.

I tillegg til dette ser vi at studentenes studiestøtte ikke strekker til, og at mange derfor må jobbe ved siden av studiene for å få endene til å møtes. Dette fører igjen til at studentene får stadig mindre tid til å jobbe med studiene. Dette er en ond sirkel. Studieprogresjonen blir lavere og færre fullfører på normert tid. Til tross for at tilbakegangen er beskjeden har den foregått over lengre tid. Lav studieprogresjon er verken lønnsomt for studentene, utdanningsinstitusjonene eller samfunnet, og Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion mener at det nå trengs en reell satsning på høyere utdanning. Derfor krever vi en kunnskapsmilliard og 11 måneder studiestøtte i høstens statsbudsjett.