Det er eksamenstid, og studenter over hele landet sitter i disse dager bøyd over bøkene og pc’ene sine. Dessverre kan det virke som at omfanget av juks blant studenter øker. Spesielt etter kvalitetsreformen, når vi fikk flere obligatoriske oppgaver og mer bruk av hjemmeeksamen, har særlig omfanget av plagiering og avskrift økt. Vi har imidlertid ingen gode nasjonale tall på hvor stort omfanget av juks faktisk er.

Denne våren har FrP engasjert seg i saken og kommet med forslag om at de som blir tatt for juks bør miste retten til å få omgjort lån til stipend. Jeg synes det er bra at FrP setter juks på dagsorden, men når de foreslår å knytte straffen til økonomi, så starter de i helt feil ende og foreslår helt feil virkemidler.

La meg først slå fast én ting: Juks er uakseptabelt. Det er viktig at de som jukser blir tatt og at de straffes i henhold til Universitets- og høgskoleloven. Hvis du blir tatt for juks kan du få annulert eksamen og i verste fall bli utestengt i inntil ett år. Dagens straffetiltak har også økonomiske konsekvenser, fordi du ikke får omgjort lån til stipend med mindre du står på eksamen.

FrP mener imidlertid at dette ikke er nok, det må svi mer på pungen hvis studentene skal la være å jukse. Jeg mener det er feil å knytte straffetiltakene til Lånekassen og til økonomi. Men hvis vi først skal diskutere økonomisk straff, la oss da se bort i fra at vi her snakker om stipend og lån, og se for oss at de som jukser for eksempel skulle bli straffet med en bot. Hvor høy burde den boten ha vært? Et år med stipend er 35 600 kroner. Er det en rimelig bot for å bli tatt for fusk på eksamen?

Og hva skal man gjøre med de studentene som ikke tar opp lån i Lånekassen? Skal ikke de straffes hvis de blir tatt for juks?


Universitetet i Bergen går nye veier for å lære studentene konsekvensene av plagiering

Flertallet av norske studenter er ærlige og redelige folk som ikke jukser. Og flertallet av de som jukser gjør det ikke med vilje. De gjør det av uvitenhet, som regel i løpet av de første studieårene, fordi de ikke har satt seg godt nok inn i regelverket eller har fått for dårlig opplæring i kildehåndtering og siteringsteknikk.

Derfor må vi fokusere mer på å forebygge juks. Studentene må få god opplæring om eksamensreglement og om konsekvensene av juks. Det er både utdanningsinstitusjonenes og studentenes eget ansvar. Det er bra at det blir fokus på disse sakene og at vi får bedre systemer for å oppdage juks – det har også en opplærende og forebyggende effekt. Det er utviklet flere dataprogrammer som brukes ved utdanningsinstitusjoner over hele landet, og det gjør det vanskeligere for de som jukser å slippe unna. På initiativ fra studentorganisasjonene blir det nå også laget nasjonale retningslinjer for å forebygge juks.

Her kan du se debatten mellom meg og Mette Hanekamhaug på Dagsnytt 18 (spol til ca. 40 minutter ut i sendingen).

Og her kan du se et innslag fra Kveldsnytt om samme sak.

Reklame

I dag ble ESUs publikasjon Bologna at the Finish Line (BAFL) offentliggjort. Opprinnelig var Bolognaprosessen ment å være gjennomført innen 2010, men i dag vet vi at det er mye som gjenstår før vi er i mål. Derfor er tidsperspektivet for prosessen utvidet til 2020. Bologna at the Finish Line peker på de områdene der studentene mener det fortsatt gjenstår utfordringer før målet med Bolognaprosessen er nådd og der det er viktig å sette inn tiltak de neste 10 årene.

På Student Summit har vi utarbeidet en deklarasjon fra studentene til ministermøtet. Jeg håper ministerne tar med seg studentenes perspektiver når de skal meisle ut hvor vi vil med Bolognaprosessen de neste årene. Et veldig positivt element med Bolognaprosessen er at studentmedvirkningen er høy, og det er viktig at studentene fortsatt er i sentrum i neste fase av prosessen.

I dag ble også dokumentaren «Faces of Bologna» vist for første gang. Dokumentaren er utarbeidet av ESU, og viser intervjuer med studenter fra mange land om de ulike utfordringer studentene fortsatt møter, særlig i forbindelse med mobilitet og den sosiale dimensjonen. Lav studiestøtte og mangel på studentboliger er eksempler på saker som studenter over hele Europa er opptatt av.

I Norge har vi kommet langt, men ikke langt nok. Sett i et europeisk perspektiv, har vi relativt høy studiestøtte og mange gode støtteordninger for oss studenter. Norge er et forbilde for mange andre land når det kommer til studentvelferd. Likevel har vi en vei å gå før vi får reell lik rett til utdanning i Norge. Veldig mange studenter må jobbe ved siden av studiene eller får tilskudd hjemmefra fordi de ikke klarer seg på studielån alene. Det vil være en god investering, både for samfunnet og hver enkelt student, å gi disse studentene mulighet til å bruke den tiden de trenger og ønsker å bruke på studiene.

Kunnskapsdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny levekårsundersøkelse blant studenter. Det er bra, for vi trenger ny og oppdatert kunnskap om studentenes livssituasjon. Vi trenger imidlertid ingen ny levekårsundersøkelse for å fortelle oss at studentene er i en økonomisk presset situasjon. Den forrige levekårsundersøkelsen blant studenter slo fast det allerede i 2005, og det er blitt bekreftet i flere lokale helse- og trivselsundersøkelser. Selv om studiestøtten er blitt indeksregulert de siste årene, så har prisene ellers i samfunnet steget langt mer. Statistikk fra Lånekassen viser at studentene snarere har fått mindre å rutte med de siste årene.

En undersøkelse gjennomført av Synovate viser at flere studenter får penger hjemmefra. Det er alvorlig og truer prinsippet om lik rett til utdanning. Den offentlige studiestøtten er vårt viktigste verktøy for å sikre at alle har mulighet til å ta høyere utdanning, ikke bare de som kan få støtte hjemmefra.

Vi vet at studentene er i en økonomisk sårbar situasjon og vi vet at studiestøtten ikke har steget i takt med prisstigningen generelt og prisene på leiemarkedet spesielt. Derfor blir jeg provosert når statssekretær Kyrre Lekve uttaler til Studvest at KD ønsker å bruke levekårsundersøkelsen til å kartlegge hvorvidt pengene studentene mottar hjemmefra eller tjener i en deltidsjobb går til å dekke «luksusforbruk» eller nødvendigheter. Har ikke KD lest sin egen levekårsundersøkelse fra 2005? Har de ikke fulgt med på prisutviklingen i leiemarkedet?

Vi trenger en ny levekårsundersøkelse, men vi trenger ikke flere unnskyldninger for ikke å gjøre noe med den økonomiske støtten til studentene.